Arbeidstur til Ukraina
Vi bygger for en bedre fremtid.
Seks sørlendiger reiste i uke 39 til Ukraina for å arbeide på et av rehabiliterings senterene vi er med å støtter. En uke inn i et ukjent land for de aller fleste, men med både forventninger og litt nerver.
Det er en lang reise. Fly fra Kristiansand tidlig om morgenen, via Amsterdam til Krakow, så tog fra flyplassen til byen og nytt tog til Przemysl som er en polsk by på grensen til Ukraina. Der skulle vi igjen bytte tog og fortsette den lange ferden mot Kyiv på natttog. På grunn av krigen var det store forsinkelser i togtrafikken og vårt første virkelig møte Ukraina ble et kaos, da det plutselig var to fulle tog som skulle igjennom pass kontrollen. Så etter gode tre timer i en kaotisk kø, der folk ropet og løp frem og tilbake i frykt for å ikke rekke toget, var vi alle glade når vi endelig kom oss inn i kupeene våre og kunne legge oss ned.
Noen timer forsinket kom vi til Kyiv, hvor vi etter en rask frokost på KFC, rakk møtet i en lokal kirke. Menneskene i Ukraina viser virkelig å sette pris på besøket som kommer. Mange vil gjerne høre hvorfor vi kommer, hva som gjør at vi bryr oss og viser en veldig takknemliget bare for at vi er kommet på besøk.
Så på søndag ettermiddag kom vi endelig frem til rehabiliterings senteret vi skulle jobbe på denne uken. Det er for tiden fem menn som bor der og får hjelp. Et par har vært der lenge, mens andre er kommet inn de siste månedene. Også her var det stor glede når vi kom, men de var også litt spente på hvordan dette skulle gå. Seks mannfolk fra Norge som skulle bo der sammen med dem i et bygg som er langt ifra ferdig. Med ute do og ute dusj, er forholdene veldig enkle. Hvordan skulle disse fra Norge takle det?
Etter noen timer med søvn, i to rom som var gjort klart for oss, var vi på mandagen i gang med å pusse vegger i første etasje. Noen var nok litt opptimistiske og tenkte at det skulle bli tid til litt forskjellige ting på ettermiddagen, men med et team som var klar til å gjøre så mye som mulig på kort tid, var det arbeid frem til solen gikk ned og mørket senket seg.
Så etter fire dager var så godt som hele første etasje ferdig pusset. Kun våtrom sto igjen. Med pengene vi har fått, kunne vi sørge for at også det blir fullført av dem som bor på senteret.
Da vi reiste inn til Kyiv torsdag ettermiddag var det fem takknemlige mennesker som sto å vinket oss avgårde. For dem var det helt uforståelig at vi skulle komme fra Norge for å være med å forberede et sted for dem. Den ene av dem var tydelig i hva han mente: Hvem bryr seg om oss? Hovrfor? Dette kommer jo til å bli som et skikkelig sauna, men varme, fine rom, stue, både toalett og dusj inne.
Ja, vi det er jo fantastik at de kan se det sånn. Er vel ingen av oss som ville vært helt enige i den beskrivelsen, men det kommer til å bli en skikkelig forbedring i forhold til det de har nå. Så kommer det ikke minst til å bli plass til mange flere som kan få hjelp.
Mange ting er nytt for oss
Heldigvis opplevde vi lite av krigen disse dagene. Flyalarmen gikk noen ganger, et par helikopeter og et jagerfly fløy forbi. Det var jo en av tingene som flere var spente på, men vi var heldige og slapp å oppleve de redselene som rakketter og droner skaper rundt i landet. Så er det klart at vitnesbyrdene fra dem som lever med dette, de synlige bevisene på alt som har vært og kan skje, gjør jo at en ikke sover like tungt som hjemme.
Noe annet som fort kunne blitt en utfordring er jo maten, men med gode griller, masse friske selvdyrkede grønnsaker, oppdrett av ender og en nabo med sauer, ble heller ikke dette et problem, selv om vi alle var enige i at å komme inn til Kyiv, få ei natt på hotell og en tur på en god resturant var en gullerot vi virkelig så fram til etter fire dager med enkle forhold.
Men også å få høre litt om hva de på senteret gjør for landsbyen de bor i. Det er klart at det ikke alltid er så poppulært å få et rehabiliterings senter i nabolaget. Men den skepsisen har de som bor på senteret virkelig klart å få bort. Hver uke går de rundt i området, rydder søppel, klipper hekker og fikser ting som er ødelagt. Ordføreren i området kom på besøk en dag, han ville takke beboerene for alt de gjorde og betydde for nærmiljøet. Det er jo ikke så vanlig i Ukraina heller at noen går rundt å gjør godt, uten å få betalt. Men det betyr mye, skaper trygghet og gjør landsbyen finere og mer ryddig. Flere i området har også kommet for å hjelpe dem på senteret med forskellige ting som en konsekvens av dette.
Tilbake til Kyiv
Så torsdag kveld og fredagen ble det tid til god mat, varm dusj og en skikkelig rundtur i Kyiv for å se litt av ødeleggelsene og smerten denne krigen påfører mennesker.
Det å gå på Maidan plassen å se alle flaggene som er satt ned til minne om dem som har gitt livet sitt i Ukrainerenes kamp for friheten gjør dype inntrykk. Gå forbi lange vegger med bilder av mennesker som ikke lever lenger, se bolig bygg som blir reparert fra nylige drone angrep, viser at selv om vi var så heldige at vi ikke fikk oppleve disse tingene, så er det noe mennesker her lever med hele tiden.
Det å høre både unge og voksne fortelle om sine opplevelser. Se frykten som setter seg dypt i menneskene vi traff er brutalt. Samtidig så viser det oss hvor heldige vi er, som får bo i Norge, hvor det er fred, et godt system, hvor vi som samfunn virkelig prøver å ta vare på hverandre. Ja, vi er utrolig heldige.
Bare et par timer etter vi igjen landet på Kjevik, var det igjen kraftige angrep. Meldinger om frykt, med bilder av barn vi bare for litt siden var sammen med, som prøver å sove i badekar og bomberom. Ting som kan gjøre oss motløse, men som heller må gjøre oss besluttsome på at vi skal være med å gjøre enda mer for å hjelpe dem som ikke har noe valg. De sårbare og uskyldige som må lide.
Hvor mye kan vi gjøre?
Flere av dere som leser dette har vært med å gjort dette mulig. Sammen har vi sørget for vannbåren varme, varme anlegg, pusset veggene og fått inn en del senger.
Det neste på listen er å få malt veggene, lagt fliser på gulv og på bad og kjøkken. Så skal vi innstalere vann og kloakk. Men det går ikke så fort som noen av oss gjerne skulle ønske. Vi har begrensende resurser, som naturligvis spiller inn, men også krigen i Ukraina slår inn. Mange er kaldt inn i militæret, inn for å kjempe for friheten og demokratiet. Dette fører igjen til at det blir mangel på fagfolk. Flere av dem som har jobbet for oss er nå ute langs fronten, mange opplever at det er lange køer for å få gjort ting. Så vi smører oss med tålmodighet, mens vi prøver å få til en ny tur. Med noen gode murere. så skal vi fort å lagt flisene vi trenger.
Om du vil være med å hjelpe, så betyr det mye for oss, men mest for dem som får mulighet til å få hjelp til å komme ut av livet de lever som slaver av rusen. Vi viser dem at de ikke er alene, det er mange som tror på dem, heier på dem og ønsker å hjelpe dem tilbake til et liv uten rus, et liv der de har reelle muligheter til å være med å gjøre en forskjell både for seg selv og dem de treffer på sin vei. Sammtidig viser vi også andre vi treffer, at det er mange som bryr seg. Dette gir håp, det gir tro på fremtiden og viser at de ikke er alene, men en del av en verden som prøver å gjøre det beste for så mange som mulig.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
