Nå sitter vi på flyet fra Krakow til Amsterdam. Det er snart et døgn siden vi forlot Kyiv og masse har hendt siden da. Vi er takknemlige, veldig takknemlige.

Denne turen har vært unik. Unik både fordi vi har fått være med å gjøre en forskjell mange steder, unik fordi vi har fått møte mange forskjellige mennesker og unik fordi vi har vært et veldig bra team som reiste fra Norge til Ukraina. 

Det er klart at det var en viss spenning når vi møttes på Kjevik. Tre av dem i teamet har ikke vært med til Ukraina før. Hva skal en forvente når en ser så mye smerte og forferdelige ting i mediene hele tiden? 

Etter en litt vanskelig start, som vi skrev om i forrige blogg, kom vi til Bila Tzerkva. Der fikk vi være med på møtet søndag formiddag, samt lage mat til nesten 300 personer om ettermiddagen. Mange eldre, noen soldater og en god del studenter. Allerede her kunne vi kjenne på takknemligheten som ble rettet mot oss. Folk var veldig takknemlige for at vi ville komme til dem, se dem og gjøre noe for dem. 

Mandagen reiste vi via Kyiv, hvor vi fikk med oss en mengde førstehjelpsutstyr som teamet hadde samlet inn penger til. Dette tok vi med oss til Zaporizjzja, og en mekanisk brigade der. De fikk en måneds forbruk av førstehjelpsutstyr. Vi kjente på en enorm takknemlighet for at vi fikk være med å bidra litt inn i deres brutale tilværelse. Her rigget vi også opp smokeren vår, og forberedte mat til gode 500 personer. Når vi stod å lagde mat, kom soldater kjørende forbi, stoppet og fikk høre at de skulle få et skikkelig grillmåltid om ikke lenge. Igjen var det vi som nok kjente på den største takknemligheten. Det å kunne bidra, gi et lite lyspunkt inn i en hard hverdag er utrolig meningsfylt. Samtidig var det ikke lite takknemlighet å spore fra dem som fikk mat også. Mange av dem vi traff meldte seg frivillig til hæren i februar 2022, så fort krigen startet. Flere av dem har ikke hatt skikkelig fri enda. Vi var sammen med menn som reparerte utstyr, samt evakuerte sårede. Her gikk alt i døgndrift, syv dager i uken.

Vi fikk også legge igjen mat til et par hundre menn. De var på fronten den dagen vi var der, men skulle rullere av dagen etter og få noen få dagers pause før de skulle tilbake. Da ventet det et skikkelig grillmåltid på dem når de kom ut fra fronten. Midt i all smerte og terror som krigen Russland kjører mot Ukraina skjer det veldig mye fint.

Alarmen går igjen og igjen.

Mens vi sto der å forberedte maten til disse 500 menneskene gikk alarmene og vi kunne høre flere kraftige eksplosjoner i bakgrunnen. Vi fikk hurtig beskjed om at byen Zaporizjzjia var truffet av store bomber som hadde gjort stor skade. En av våre bekjente, som er med i redningsteamet i byen ble kalt ut. De var hele dagen å arbeidet med å først hjelpe ut sårede og drepte, så prøve å redde så mye som mulig, samt fjerne farlige rester etter bombene. Sent på kvelden fikk vi mulighet til å kjøre innom for å selv få se litt av ødeleggelsene her i byen. Flere hus var fullstendig ødelagt, og Troy fra Kristiansand fikk god plass nede i krateret etter denne KAB bomben. Vi er takknemlige for mennesker som er villig til å risikere livet med å rykke inn i slike områder for å redde andre de ikke kjenner. Som er villige til å ofre så mye for andre. Så vi hadde naturligvis med oss mat til dem også. De kunne fortelle at de ikke hadde spist siden frokost, da de hadde jobbet med redning og opprydding hele dagen, så det å få et skikkelig måltid kl 01.00 om natten var også de 18 redningsarbeiderne takknemlige for.

I tillegg var et et par av vennene våre i Zaporizjzjia, Sam og Nate fra A Jesus Mission ute og leverte mat til gamlehjem og interne flyktninger. 

På vei tilbake til Kyiv begynte det å rumle veldig bak i hengeren. Så når vi ikke hadde mer en 50 km igjen til vi var fremme, måtte vi stoppe. Boltene på den ene felgen var enten knekt eller strekt, så dekket var løst. Vi kom oss inn på et verksted, men de avviste oss med beskjed om at dette var en større jobb som de ikke ville begynne på. Så igjen fikk vi kjenne på takknemlighet når vi klarte å bytte ut den ene bolten med en god fra andre siden og karre oss forsiktig inn til Kyiv. Der fikk vi sette fra oss smokeren på et annet verksted, og sjekket inn på hotellet. Dagen etter ringte de fra verkstedet og kunne fortelle at alt var fikset. For noen få hundre kroner sitter vi nå med bedre utstyr enn da vi kom. 

De siste dagene fikk vi være i Kyiv. Tre netter og bare en av dem med alarm. Den natten ble vi for det meste sittende i bomberom, fire etg under bakken. Vi hørte heldigvis ikke noe til alt som hendte, men fikk fort forståelse for at det hadde vært et kraftig angrep når vi endelig kom opp igjen. Så vi er igjen takknemlige for at vi fikk to av tre netter uten alarm, med muligheten til å sove igjennom hele natten. 

Også i Kyiv fikk vi ut smokeren. Der var det igjen å lage mat til rundt 250 mennesker. Men med et bra team, så går det fort å gjøre alt klart. Rundt 1.000 mennesker fikk vi være med å servere disse dagene, i tillegg til førstehjelps utstyr og andre ting teamet hadde samlet inn penger til hjemme før vi reiste. 

Vi fikk også mulighet til å kikke litt rundt i Kyiv, både på tanks og droner. Krigen setter sitt preg på det meste, men mest av alt på menneskene. Felleskapet vi har opplevd med unge og eldre har vært enormt lærerikt. Så nå på vei hjem er vi igjen takknemlige for landet vi bor i, for familie, venner og menigheter vi har rundt oss. Takknemlige for at vi kan kjenne oss sett, vite at vi har mennesker som bryr seg om oss. Og det i så stor grad at vi har overskudd til å gi dette videre til dem vi har møtt disse dagene.