dare2be

For at frø skal vokse må vi handle

Wed, 15 Apr 2026 01:14:55 GMT

Gir påskens budskap håp i Ukraina?

Ja, det gjør det. Men det krever noe av oss. Akkurat som de to som hang på hvert sitt kors ved siden av Jesus: De måtte ta valg – valg som forandret fremtiden.

Vi snakker mye om håp her i Ukraina. Håpet o m fred, håpet om at demokrati og frihet skal få vokse, og håpet om at korrupsjonen skal avta. Håpet om at ting skal bli så mye bedre enn det er nå.

Mange har gitt opp og flyktet fra landet. De orket ikke mer. En av mine venner, som sendte kone og to små barn ut av landet tidlig i krigen, opplever nå det samme som så mange andre: Kona forlanger at han skal komme etter, ellers er forholdet over. Hun vil ikke tilbake. Nå står han overfor et umulig valg: Skal han snike seg ut av landet, bli ettersøkt og kanskje aldri kunne vende tilbake uten straff? Eller skal han bli og fortsette kampen, men miste både kone og barn?

Valgene mange står overfor er ufattelig vanskelige. Det finnes mange enkle og billige svar, men de faktiske valgene får store, varige konsekvenser. De er alt annet enn enkle.

Mens noen ofrer alt for landet sitt, ser de andre som ikke bryr seg. Mens noen er villige til å gi alt, ser de andre som kun er ute etter personlig vinning. Da er det ikke alltid lett å holde fokus. Men nettopp derfor er det så viktig å ikke gi opp.

Mange her i Ukraina dyrker egne grønnsaker. For mange betyr dette litt ekstra mat på bordet og en økonomi som ikke blir fullt så stram. Det gir også en følelse av frihet; klarer man seg selv, er det vanskeligere å bli knekt. Men noe av det viktigste med å så frø, er selve håpet. Ikke alle tenker over det, men alle forventer å høste mat fra frøene de sår. Det betyr at de har en tro på at det faktisk kommer en høst.

Vi har nå kjøpt inn over 1200 frøpakker som vi skal dele ut i helgen som kommer. Sammen med mat og gode samtaler skal vi dele håpet disse frøene representerer. Vi vil vise at vi har tro på en fremtid – en høst som gir oss det vi drømmer om, selv om vi kanskje ikke kan se det helt tydelig i dag.

Men i dagene før, er det helt andre ting som skjer ...

Bilen vår er fylt opp med brannslukkingsapparater.

En av våre venner her i Ukraina har fått to tuse n brannslukkere. De var på vei ut til militære ved tre ulike deler av fronten da bilen som fraktet dem, kolliderte. Vi ble spurt om vi kunne hjelpe med å få dem ut, så de neste dagene skal vi kjøre ut disse og en god del annet utstyr.

Bare i min bil er det nå flere batteripakker, brannslukkingsapparater, klær og andre ting som skal leveres til både militære og sivile helt ute langs frontlinjen.

Samtidig vil vi få førstehåndskunnskap om hva som skjer fra soldatene og befalet vi møter. Planen er å overnatte sammen med dem de neste dagene. Slik får vi ikke bare levert utstyret, men også muligheten til å faktisk bruke tid sammen med dem.

I begynnelsen av mars var vi et team fra Norge her i Ukraina , noe dere kan lese mer om i de to foregående blogginnleggene. I ettertid har jeg fått flere telefoner fra folk hjemme i Ukraina, som forteller hvor mye besøket vårt betydde for dem vi møtte. Også etter at jeg kom tilbake til Kyiv nå, har dette vært et tema. Noe som går igjen – og som de nok har helt rett i – er at jeg antagelig ikke forstår fullt ut hvor mye disse besøkene betyr for dem vi treffer. Det er nok sant, men vi ser at det betyr mye. Tårene og klemmene taler sitt tydelige språk.

Besøkene våre blir av noen omtalt som frø – frø som vokser til håp, et håp om at dette skal gå bra.
Så hvis vi, bare ved å komme på besøk, lage litt mat eller ta med oss utstyr, kan bidra til å gi håp, skal vi gjøre alt vi kan for å fortsette med nettopp det.

Det virker ofte som vi gjør så lite...

Ja, for oss kan det virke lite. Men frø er små av natur. Det er først når vi legger dem i jorden at vi kan forvente resultater. Selv om frøene er små, kan det som vokser opp bli både stort og gi rikelig med næring.

Til deg som er med på å gjøre dette mulig, og som kanskje føler at ditt bidrag ikke betyr så mye: Jeg kan fortelle deg at her nede vokser frøene seg store. Håpet gjør noe med mennesker; det gir energi, fører folk sammen og skaper resultater. Mennesker endrer kurs i livet, og håpet gjør at flere bryr seg om hverandre. Det er håpet som er lyset i enden av en mørk tunnel – og det lyset ser vi mer og mer av her nå.

Takk til alle dere som er med på å gjøre en forskjell!.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til de vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Takk

Mon, 16 Mar 2026 19:16:33 GMT

På tross av krig og kaos kjenner vi på takknemlighet.

Nå sitter vi på flyet fra Krakow til Amsterdam. Det er snart et døgn siden vi forlot Kyiv og masse har hendt siden da. Vi er takknemlige, veldig takknemlige.

Denne turen har vært unik. Unik både fordi vi har fått være med å gjøre en forskjell mange steder, unik fordi vi har fått møte mange forskjellige mennesker og unik fordi vi har vært et veldig bra team som reiste fra Norge til Ukraina.

Det er klart at det var en viss spenning når vi møttes på Kjevik. Tre av dem i teamet har ikke vært med til Ukraina før. Hva skal en forvente når en ser så mye smerte og forferdelige ting i mediene hele tiden?

Etter en litt vanskelig start, som vi skrev om i forrige blogg, kom vi til Bila Tzerkva. Der fikk vi være med på møtet søndag formiddag, samt lage mat til nesten 300 personer om ettermiddagen. Mange eldre, noen soldater og en god del studenter. Allerede her kunne vi kjenne på takknemligheten som ble rettet mot oss. Folk var veldig takknemlige for at vi ville komme til dem, se dem og gjøre noe for dem.

Mandagen reiste vi via Kyiv, hvor vi fikk med oss en mengde førstehjelpsutstyr som teamet hadde samlet inn penger til. Dette tok vi med oss til Zaporizjzja, og en mekanisk brigade der. De fikk en måneds forbruk av førstehjelpsutstyr. Vi kjente på en enorm takknemlighet for at vi fikk være med å bidra litt inn i deres brutale tilværelse. Her rigget vi også opp smokeren vår, og forberedte mat til gode 500 personer. Når vi stod å lagde mat, kom soldater kjørende forbi, stoppet og fikk høre at de skulle få et skikkelig grillmåltid om ikke lenge. Igjen var det vi som nok kjente på den største takknemligheten. Det å kunne bidra, gi et lite lyspunkt inn i en hard hverdag er utrolig meningsfylt. Samtidig var det ikke lite takknemlighet å spore fra dem som fikk mat også. Mange av dem vi traff meldte seg frivillig til hæren i februar 2022, så fort krigen startet. Flere av dem har ikke hatt skikkelig fri enda. Vi var sammen med menn som reparerte utstyr, samt evakuerte sårede. Her gikk alt i døgndrift, syv dager i uken.

Vi fikk også legge igjen mat til et par hundre menn. De var på fronten den dagen vi var der, men skulle rullere av dagen etter og få noen få dagers pause før de skulle tilbake. Da ventet det et skikkelig grillmåltid på dem når de kom ut fra fronten. Midt i all smerte og terror som krigen Russland kjører mot Ukraina skjer det veldig mye fint.

Alarmen går igjen og igjen.

Mens vi sto der å forberedte maten til disse 500 menneskene gikk alarmene og vi kunne høre flere kraftige eksplosjoner i bakgrunnen. Vi fikk hurtig beskjed om at byen Zaporizjzjia var truffet av store bomber som hadde gjort stor skade. En av våre bekjente, som er med i redningsteamet i byen ble kalt ut. De var hele dagen å arbeidet med å først hjelpe ut sårede og drepte, så prøve å redde så mye som mulig, samt fjerne farlige rester etter bombene. Sent på kvelden fikk vi mulighet til å kjøre innom for å selv få se litt av ødeleggelsene her i byen. Flere hus var fullstendig ødelagt, og Troy fra Kristiansand fikk god plass nede i krateret etter denne KAB bomben. Vi er takknemlige for mennesker som er villig til å risikere livet med å rykke inn i slike områder for å redde andre de ikke kjenner. Som er villige til å ofre så mye for andre. Så vi hadde naturligvis med oss mat til dem også. De kunne fortelle at de ikke hadde spist siden frokost, da de hadde jobbet med redning og opprydding hele dagen, så det å få et skikkelig måltid kl 01.00 om natten var også de 18 redningsarbeiderne takknemlige for.

I tillegg var et et par av vennene våre i Zaporizjzjia, Sam og Nate fra A Jesus Mission ute og leverte mat til gamlehjem og interne flyktninger.

På vei tilbake til Kyiv begynte det å rumle veldig bak i hengeren. Så når vi ikke hadde mer en 50 km igjen til vi var fremme, måtte vi stoppe. Boltene på den ene felgen var enten knekt eller strekt, så dekket var løst. Vi kom oss inn på et verksted, men de avviste oss med beskjed om at dette var en større jobb som de ikke ville begynne på. Så igjen fikk vi kjenne på takknemlighet når vi klarte å bytte ut den ene bolten med en god fra andre siden og karre oss forsiktig inn til Kyiv. Der fikk vi sette fra oss smokeren på et annet verksted, og sjekket inn på hotellet. Dagen etter ringte de fra verkstedet og kunne fortelle at alt var fikset. For noen få hundre kroner sitter vi nå med bedre utstyr enn da vi kom.

De siste dagene fikk vi være i Kyiv. Tre netter og bare en av dem med alarm. Den natten ble vi for det meste sittende i bomberom, fire etg under bakken. Vi hørte heldigvis ikke noe til alt som hendte, men fikk fort forståelse for at det hadde vært et kraftig angrep når vi endelig kom opp igjen. Så vi er igjen takknemlige for at vi fikk to av tre netter uten alarm, med muligheten til å sove igjennom hele natten.

Også i Kyiv fikk vi ut smokeren. Der var det igjen å lage mat til rundt 250 mennesker. Men med et bra team, så går det fort å gjøre alt klart. Rundt 1.000 mennesker fikk vi være med å servere disse dagene, i tillegg til førstehjelps utstyr og andre ting teamet hadde samlet inn penger til hjemme før vi reiste.

Vi fikk også mulighet til å kikke litt rundt i Kyiv, både på tanks og droner. Krigen setter sitt preg på det meste, men mest av alt på menneskene. Felleskapet vi har opplevd med unge og eldre har vært enormt lærerikt. Så nå på vei hjem er vi igjen takknemlige for landet vi bor i, for familie, venner og menigheter vi har rundt oss. Takknemlige for at vi kan kjenne oss sett, vite at vi har mennesker som bryr seg om oss. Og det i så stor grad at vi har overskudd til å gi dette videre til dem vi har møtt disse dagene.

Tilbake i Polen

Når vi i dag morges våknet av at natt toget kom til Polen, fikk vi se at det hadde vært nytt angrep på Kyiv. Der var en drone skutt ned rett utenfor hotellet vi bodde de siste tre nettene. Igjen var vi alle takknemlige for at vi slapp å oppleve dette selv. Vi er takknemlige for alt vi har fått være med på, vi er takknemlige for at vi er med å gjør en forskjell, vi er takknemlige for at vi har knyttet nye vennskap og relasjoner. Vi er fremfor alt takknemlige for at vi har håpet om et evig liv. En himmel og en Far som elsker oss så mye at Han har ofret alt for oss. At vi har fått være med å fortelle om dette til mennesker vi har truffet. Og at vi har fått lov til å være lys i mørket.

Nå er vi trøtte og klare for å komme hjem. Flere skal på jobb i morgen tidlig, så her brukes hver mulighet til å få litt søvn under reisen. Men samtidig er vi veldig takknemlige til alle som har vært med å hjulpet oss. En måneds førstehjelpen utstyr til en mekanisk brigade som evakuerer mennesker og utstyr fra fronten redder masse liv. 1.000 mennesker som har fått et måltid, men mest av alt fått se at det kom noen til dem når de trengte det mest. Tøffe menn med tårer i øynene gjør inntrykk. Så takk for at dere er med. Og ikke minst takk til dere som vil være med oss videre. Vi kommer til å gjøre det vi kan, både for å gi mat og utstyr, men mest av alt for å gi håp. I det ligger det en visshet om at de er sett. I lidelsen, angsten og smerten er de sett, fordi vi sammen gjør en forskjell. Tusen takk.

Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i Ukraina.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Fleksibilitet fra første stund

Tue, 10 Mar 2026 23:40:19 GMT

Team på seks personer med store planer i Ukraina

Et bra team fra Øvrebø og Kristiansand hadde store forventninger når vi sjekket inn på Kjevik. Med planene klare og de forberedelsene vi kunne var klare, gledet vi oss til å reiser til Ukraina.

Turen gikk som vanlig med fly til Krakow i Polen, så tog til grensebyen Przemysl for togbytte, natt-tog til Kyiv avslutter den et godt døgn lange reisen. Dette er jo etterhvert en ruting preget tur, så vi hadde folk som ventet på oss i Kyiv lørdags morgen og planlagt den første dagen med utdeling av mat og felleskap med dem som er rammet av krigen allerede lørdag kveld i byen Bila Tzerkva. Men sånn skulle det ikke gå.

I det vi kom inn i Ukraina, gikk flyalarmen. Dette er jo noe som skjer de fleste netter. (I 2025 var det kun 9 netter uten at alarmen gikk i Kyiv.) For oss på toget er jo ikke det noe problem. Det er jo samme toget som statsledere og diplomater tar, så vi regner det for trygt. Men noe var anderledes denne gangen. Vi merket det ikke så før vi var kommet et par timer inn i Ukraina. Da stoppet toget lenge, så fortsatte det sakte før det igjen stoppet.

Tidlig om lørdags morgen sto toget fremdeles stille på en liten togstasjon. Det var tog på begge sider som også var stanset opp. Etter en tid fikk vi beskjed om at en rakett hadde truffet skinnegangen og vi bare måtte vente til det var fikset.

Så i steden for å ankomme Kyiv rundt kl 09.00 lørdag morgen, fikk vi noen ekstra timer på toget og ankom Kyiv først kl 21.30.

På veien fikk vi se problemet, da det var en jernbane bro som var skadet, men de Ukrainske arbeiderne fikk den opp igjen i løpet av dagen. Det var likevell en viss spenning når vi kjørte over. Arbeidere sto og fulgte med, mens vi lett kunne se sporene av nattens treff.

Bila Tzerkva var målet vårt

Den første helgen skulle vi bruke i Bila Tzerkva. Det ligger en god times kjøring sør for Kyiv. Her har vi besøkt en menighet flere ganger, samt hjulpet et senter for mennesker med spesiele behov.

Da vi kom til Kyiv, hadde noen ødelagt bakdøren på bilen vår og glasset var byttet ut med tape og plastikk. Men med et positivt team, med god bil erfaring, var det ikke noe problem å få hentet grillvognen å sette kursen for Bila Tzerkva. Med en noe forsinket annkomst, nærmere kl 01.00 og godt over tiden for portforbudet, fikk vi en hyggelig samtale med politiet ved inngangen til byen. Etter litt dokument sjekk ble vi ønsket velkommen til byen, med takk for at vi var villige til å komme til Ukraina og med forsikringer om at dette betydde mye for menneskene vi skulle møte, men også for dem som sto der ute langs veien og sjekket folk som var ute å kjørte på natten.

Søndagen startet naturligvis veldig tidlig, da det ble en travel dag for å ta igjen mest mulig av det vi gikk klipp av på lørdagen. Butikkene har haldigvis søndags åpent i Ukraina, så store mengder mat var nesten ikke noe problem. Kun tre - fire butikker som gikk tom for svinenakke og burgerbrød.

Helge Flatøy talte på møtet i menigheten, mens teamet forberedet salat og sørget for at smokeren gjorde jobben den skulle. Så litt ut på ettermiddagen var vi klare til å servere godt over 200 personer.

Her var det noen få soldater som kom, men mest studenter og mennesker som sliter med å få ting til å gå rundt. For oss var det en kjempe opplevelse å igjen kunne være med å møte behovene til mennesker vi møter, men mest av alt få lov til å oppmuntre og snakke med dem som kommer.

Det vi ikke fikk tid til

Krigen i Ukraina påvirker alt som sker. Alle menneskene som bor her blir daglig påvirket av krigen og kjenner det på kroppen. Planer blir forrandret, liv blir ødelagt og mange vet ikke lenger hvor deres kjære er eller om de en gang lever.

De tingene vi opplever er jo ikke veldig viktige, men vi ser jo hvor vanskelig det er å forberede mange ting, når det hele tiden skjer forrandringer som ikke kan planlegges.

Lørdagen skulle vi vært på besøk på et senter for mennesker med spesielle behov. Der har vi fått vare med å skaffe en heis som skal vil brukes til å løfte beboere som ikke kan klare seg selv opp i et stort badekar. Dette er en enorm hjelp for pleierene der, da mange av dem som sitter i rullestol er tunge og vanskelig å løfte på.

Vi skulle også laget mat for flere hundre på lørdagen, noe som ikke ble noe av. Det var heldigvis ikke annonsert at vi skulle komme, så da slipper mennesker å bli skuffet. Sånn er det stort sett hele tiden. Når vi kommer å lager mat, så blir det ikke annonsert, vi dropper bare inn et sted og åpner opp. Så strømmer det folk til. Dem vi sammarbeider med finner steder der det bor mange som har store behov. Men denne gangen gikk det ikke.

Fleksibilitet gir også nye muligheter

Mandag reiste vi via Kyiv og fikk med oss en stor del førstehjelps utstyr vi skulle ha med oss til en militæravdeling vi skal besøke på onsdag. I dag tirsdag skulle vi hatt felleskap og laget mat med en gruppe soldater, men også her ble det annerledes en vi hadde planlagt. De var angrepet av droner. Det er mange små leire med soldater spredt ut over hele landet. Noen ganger blir de oppdaget og angrepet, da flytter de eller må gjøre grep for ikke å bli angrepet igjen. Men når de blir det, så kommer naturlig vis ikke vi på besøk.

Men i morgen skal vi besøke en annen gruppe. Her skal vi lage mat til ca 500 personer. En del av dette blir fraktet til dem vi skulle besøkt i dag. Vi får ikke besøkt dem, men litt grillmat skal vi klare å få levert.

For oss er det ofte vanskelig å forstå at det kan bety så mye med disse besøkene vi gjør. Vi lager litt grillmat og bruker litt tid. Men for menneskene vi treffer betyr det så mye mer en det vi kan forstå. Om det er soldater eller studenter, eldre eller unge, friske eller syke, så utrykker de alle en enorm takknemlighet.

Så vi gleder oss til i morgen. Da får vi igjen mulighet til å bety en forskjell for flere hundre mennesker. Noen vil gjerne snakke, andre holder litt avstand. Noen kommer rett bort og takker, mens andre står med tårer i øynene.

Det nytter å bry seg om mennesker. Det nytter å se mennesker. Og uten at vi alltid er klar over det, så blir vi miraklet enkelte ber så desperat om.

Takk til dere som også denne gangen har vært med å sendt oss ut.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Møtet med menneskene

Wed, 25 Feb 2026 21:49:47 GMT

Vi treffer så mange forskjellige mennesker på vår vei

Det er møtet med menneskene vi treffer som stetter de dypeste sporene. Unge og eldre, syke og friske. Alle er preget av krig, kulde, mangel på strøm, vann og varme, men sammtidig gjør de så mye for å hjelpe andre.

Turen vår begynte i Lutsk, hvor vi besøkte en menighet. Lutsk ligger helt vest i Ukraina, kun en times kjøring fra Polen. Selv her er de virkelig merket av krigen. Raketter og droner kommer stadig fykende på nettene, selv om det ikke er så ille som i øst og sentral Ukraina.

De dagene vi var i Lutsk, brukte vi sammen med flere av de unge i menigheten. De er veldig søkende etter kontakt og som alle steder, så utrykker de stor takknemlighet for besøket. En av dagene var vi innom et museum, der traff vi en gruppe unge mennesker som laget små motivasjons videoer. Mye med sang og musikk, i et forsøk på å lage litt positivt innhold til andre på nettet. Så når de forsto at Martiv Wikstøl fra Norge var innom, ville de gjerne lage en liten film med ham. Martin har i tillegg til å være veldig aktiv i sang og musikk livet i Sør Norge, turnert en del i USA med bandet sitt Tidløs. Han var også deltaker i The Voice i 2025. Dette er et program de kjenner godt til i Ukraina, så det gjorde det ekstra stas når de kunne høre ham spille nede i en kjeller i en gammel kirke. En spesiell stemning som passet perfekt til Martins gode stemme.

Vi reiste videre til Kyiv, hvor vi skulle treffe Alexandru fra Make A Difference og noen venner fra USA. De var kommet fra Romania med bilen full av nye gass ovner. Nå har vi de siste to ukene levert 100 kombinerte gass og el ovner. Med temperaturer ned i -27 grader, så har det betydd så utrolig mye for mange.

I Kyiv har vi vært på besøk hos noen av dem som fikk ovnene. Det gjør stort inntrykk. Det er ikke alle som er fattige, her er det tidvis gode leiligheter i moderne høyblokker, som på grunn av krigen har mistet både vann, varme og strøm. Det å skulle leve i 27 etasje uten vann, varme og strøm, gir jo noen utslag vi ikke tenker på. Som for eksempel uten strøm virker ikke heisene. Heller ikke vannpumpene. Det gjør det jo svært vanskelig å få brukt toalettet blandt annet. Når sentral varmen i tillegg er borte, blir det frost i rør og leiligheter. Det er rapportert om flere døde, mennesker som har fryst ihjel på noen av de kaldeste dagene. Flere steder er det derfor satt opp varmetelt, hvor folk kan gå ned å få ladet mobiler, samt få litt varme.

Over alt hvor vi dro, ble vi møtt med glede.

Midt i smerten er det viktig å kunne glede seg over de små tingene. Det å se håpet der det er vanskelig. Frykten kommer fort opp i samtalene når vi bare tar oss tid til å bli kjent. Alle ønsker en pause, litt latter, trøst og trygghet.

Vi var sammen med flere psykologer som bruker mye tid spesielt med unge. På senteret Chanse, hvor vi har fått være med å skaffe en heis personalet kan bruke til å løfte passietene som ikke klarer å stå opp selv. Her var det signering og stempling av kontrakter for bekreftelse på mottatte gaver. Viktig å passe på at alt er riktig og alle vet hva som skjer. Da trengs det mange eksemplarer av alle papirer. Det å skulle arbeide med og gi omsorg til mennesker med spesielle behov, blir ofte ikke prioritert økonomisk eller sett på som viktig for mange. Derfor er det ekstra gøy å kunne hjelpe dem som velger å bruke livet sitt på å være der for noen av dem som trenger det mest.

På barnesykehuset, der barn som har mistet foreldre i krigen ligger, uten å ha et hjem å gå til lenger. Eller som noen av dem kunne fortelle at en av forreldrene var ute langs fronten. Frykten for å ikke møtes igjen. Frykten for å ikke våkne er spesielt vanskelig å se hos barna. Sammtidig så prøver de å se hverandre, støtte hverandre og oppmuntre hverandre.

Kennet Gegg, en bra mann fra Finland, som har bosatt seg i Ukraina en god stund før krigen, er nå veldig aktiv med å samle inn ting soldatene trenger langs fronten. Hver måned kjører han med varebilene sine ut til forskjellige avdelinger og hjelper dem med det de etterspør.

Alle vi snakker med i Ukraina nå er utrolig slitne, trøtte av krigen, men det betyr ikke på noen måte at de er villige til å gi opp. Vi kan lese i avisene hjemme om press for å få Ukraina til å gi fra seg land mot fred. Men vi har ikke truffet noen som er villige til å gjøre det på de turene vi har vært i Ukraina.

Mens vi sitter på flyplassen i Amsterdam og venter på siste flyet hjem sier Martin Wikstøl følgende:

Et spørsmål vi får ofte, enten det er fra venner, fra tollere på grensa eller på militærposter langs veiene: hva skal dere i Ukraina?

Vi kunne svart at vi skal hjelpe den ukrainske befolkningen med ovner til iskalde leiligheter, med utdeling av varme måltider til folk uten strøm på komfyrene sine eller med et gledesbudskap i form av musikk og oppmuntrende ord. Og alt det er sant. Men det er en ting som går igjen i alt og som er noe av kjernen i oppdraget. Vi skal besøke venner. For det er faktisk det vi gjør. Vi besøke venner. Vi gjør riktignok mye praktisk, men våre venner i Ukraina lider og vi får hjelpe med noe av det vi har, enten det er ukjente som skal bli våre venner eller vennskap vi har bygget over tid. For sannheten er at i hvert menneske vi møter finnes et potensiale for vennskap. På tampen av min tredje tur til Ukraina siden fullskala-krigen startet spør jeg meg hvem som blir mest beriket av en slik tur. Er det de som får besøket eller vi som besøker? Jeg kjenner meg så rik som får et møte med så mye varme mennesker. Fra mitt navlebeskuende komfortable norske perspektiv ville jeg tenkt at menneske vi møter skulle ha all grunn til både å syte og klage, men de gjør ikke det. De bretter opp ermene, kjemper tappert og velger å leve livet så godt de klarer, tross søvnløse netter med droner og raketter over hustakene, dag etter dag uten strøm og varme, og en fremtid preget av flere store spørsmålstegn.

Et av de sterkeste møtene jeg hadde denne turen var min nye venn Yaroslav som opplevde noe av det verste man kan oppleve bare 10 dager før vi kom. Hans mor ble drept av en tyv hjemme i leiligheten sin. Selvsagt var det smertefullt og tragisk, men både Yaroslav og hans far hadde allerede valgt tilgivelsens vei og stod i stormen med en ro jeg ikke kunne annet enn å beundre og la meg inspirere av. Menneskene vi møter er preget av krigen. De er slitne. De er redde. Mange er traumatiserte, men harde tider skaper sterke mennesker og det har vi fått erfare. Så mye varme. Så mye omsorg. Og så mye fellesskap. Jeg er blitt rikt velsignet av nye vennskap i Ukraina. Mange av de er ikke bare venner. De er søsken. Søsken i troen på Jesus. Det merkes. Jeg opplever det veldig sterkt. Og da er det fint å vite, trygt hjemme i Norge, at vi sammen folder hendene og ber den samme bønnen om fred i Ukraina.

Et snøflak er skjørt men alle er unike.

I møte med storpolitikken kan vi ofte føle at det ikke er så mye vi kan bidra med. Vi kan fort miste motet og føle at vi ikke har noe å bidra med.

Men det vi ser når vi reiser rundt å prøver å hjelpe mennesker i Ukraina, er at her er det plass til alle. Alle kan bidra, både unge og gamle. Alle er unike, sammtidig som de aller fleste også føler seg små og lite betydningsfulle.

Vi kan sitte å se på de vakre skjøre snøflakene som daler ned fra himmelen. De forsvinner så fort vi tar på dem. Men under de rette omstendighetene, klumper de seg sammen og blir så harde at vi kan gå på dem, vi kan gå på ski, vi kan kjøre på dem, til og med med lastebil.

Ingen er ubetydelig i møte med mennesker. Det alle vi treffer deler, uten unntak, er takknemligheten for at de slipper å stå alene. Takknemligheten for at vi kommer å ser dem, bryr oss og gjør en forskjell. Vi kan ikke hjelpe alle, men for dem vi klarer å hjelpe betyr det enormt mye.

Takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Varme til 100 leiligheter i Ukraina

Thu, 19 Feb 2026 21:30:40 GMT

1100 høyblokker uten varme og sjeldent strøm.

Vi har levert varme til 100 leiligheter.

Sammen med våre rumenske venner i Make A Difference, har vi de levert 100 ovner som går både på gass og strøm. For de fleste her, er strøm kun tilgjengelig noen få timer i døgnet. Når vi de siste dagene har kjørt igjennom flere av bydelene i Kyiv, enten tidlig om morgenene, eller etter det er blitt mørtkt på kvelden, ser vi hvor lite strøm det er. Rader med høyblokker, der de fleste vinduer er helt mørke. Kun enkelte som har kunnet investere i batteripakker har noe lys.

Fjern varmen er helt ødelagt i store deler av Kyiv. Over 1100 høyblokker har fått beskjed om at de ikke får varme resten av vinteren. Det er brutalt nå som det har vært ned i -27. Heldigvis er det blitt litt mildere nå. Denne uken har det vært rundt -15 grader, noe som også er fryktelig kaldt om en ikke har varme.

De fleste har 2 varmekilder. Det er fjærnvarme og strøm. Samme som flere nye bygg i norske byer. Men nå som fjernvarmen er ødelagt og strøm begrenser seg til alt fra 2 timer i døgnet, hjelper ikke det mye.

Så for dem som nå har fått en gass ovn, betyr det enormt mye.

Søndag kveld kom Alex fra Make a Difference fra Romania.

Etter at vi hadde hatt helgen i vest Ukraina, møtte vi ham mandag morgen i en bitende kulde. Med full varebil, var det bare å begynne jobben med å få ut ovnene så fort som mulig. Så denne uken er det mange som har fått besøk og varme som et resultat av det så mange hjemme har vært med å gitt respons på.

For dem som nå har fått varme, betyr dette enormt mye, noe de også utrykker veldig tydelig. Det er alt fra eldre mennesker som ikke kommer seg ut av leilighetene til enslige mødre med barn, skadede soldater og en skole, der satt i bitende kulde.

På bildene over ser dere noen av dem som nå sender hilsner med stor takknemlighet til dere som har vært med å gitt dem denne muligheten. Flere av dem deler nå varme med sine naboer, noe som er helt nødvendig som situasjonen er nå. Men med hjelpen som kommer, med vissheten om at de ikke er glemt, er det tydelig at disse menneskene som er slitne etter fire år med krig og nesten daglige fly/rakett alarmer (kun 9 dager uten alarmer i 2025), fremdeles holder motet oppe og er villige til å kjempe for livet og friheten.

En mulighet til å gjøre en forskjell

Med så mange som trenger hjelp, med så mange behov, er det lett å miste motet og bare gi opp. Men vi har en unik mulighet til å være med å gjøre en forskjell. Vi kan ikke hjelpe alle, og vi kan heller ikke fikse alt, men vi har fått muligheten til å bety en liten forskjell.

Vi har også muligheten til å fortsette den kontakten. Vise at vi bryr oss, og på den måten bli en liten del av hjelpen og løsningen for deres fremtid. Om vi kan være med på å skape håp og vise at det finnes en mulighet. Vi kommer ikke bare med ord, men med handling som viser at vi bryr oss - da får ordene våre tyngde.

Takk til alle dere som har vært med på å gjøre dette mulig nå i vinter kulden. Vi har fått være et lyspunkt, vi har fått være med på å gi håp og vi har vist at de ikke er alene og langt ifra glemt.

Takk for at dere er med på å gjøre en forskjell.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med på å gjøre en forskjell.

Kulden fortsetter, det gjør vi også

Tue, 10 Feb 2026 00:08:29 GMT

1400 bygg uten varme i Kyiv.

Ukrainas president Zelensky rapporterte om ekstrem tilstad i Kyiv.

Det har vært ekstremt kaldt i Ukraina og Kyiv denne vinteren. Så er det jo godt kjent at de russiske angrepene på sivil infastruktur har gjort enorm skade. Vi har selv fått kjenne litt på det når vi har vært i Ukraina de siste månedene. Ofte uten strøm, men tidvis også uten varme og vann.

Sist uke hadde vi en ekstra tur, da vi fikk mulighet til å kjøpe en god det kombinert gass og eletriske ovner i Romania. Sammen med organisasjonen Make A Difference i Romania kjørte vi inn med 40 ovner.

Blandt dem som mottok en av ovnene, var det mennesker i alle aldre. Vi besøkte en bestemor som bodde 9 etg. Uten strøm virket ikke heisen, så hun kom seg ikke ut. Men med et barnebarn på krykker etter å ha amputert en fot, fikk hun hjelp til å skaffe det nødvendigste av ham. Selv om det ikke er enkelt å gå 9 etasjer opp og ned med krykker.

Det er så mange forskellige mennesker som alle har en historie. Noen er sengeliggende, andre har forskjellige sykdommer. Andre igjen er friske, men selv ikke det hjelper når de bor høyt oppe i etasjene, uten vann og varme, sammtidig som det kun er enkelte timer med strøm av og til.

Under kan du se bilder av enkelte som var heldige å få en av disse.

Vi har lenge planlagt ny tur. 60 nye ovner

Til fredag reiser vi igjen til Ukraina, denne gangen på en tur som har vært planlagt lenge. Vi skal ha møter i tre forskjellige byer, men også på denne turen har planene forrandret seg mye.

De siste dagene har vi fått veldig mange meldinger av mennesker som er desperate etter hjelp. Da i første omgang varme. Så vi har nå igjen sammen med Make A Difference i Romania bestilt et enda større lass med ovner.

Disse skal vi ut med i begynnelsen av neste uke, sammtidig som vi også kommer til å lage varm mat til så mange vi klarer i de områdene som er hardest rammet i og rundt Kyiv.

Vil du være med å hjelpe også denne gangen?

Fremdeles er det ned mot -22 grader. 1400 blokker uten varme, for de fleste av dem blir kommer det ikke varme før sommeren.

For mange av dem mangler muligheten til det meste vi tar som en selvfølge. Varme, strøm, vann. Dette gir naturligvis konsekvenser. Veldig mange ting blir vanskelig. Uten vann, blir det heller ikke enkelt med toalett. Er du da så heldig at du bor høyt over bakken uten heis, blir det enda vanskeligere. Uten strøm blir det også vanskelig for mange å lage noe varm mat, eller bare få litt varme i kroppen.

Vi håper at dette blir siste gang vi må kjøpe ovner. Men det trengs virkelig, så vi kjøper så mange vi klarer denne gangen. Så håper vi i det minste å kunne hjelpe noen få av alle dem som har tatt kontakt de siste dagene.

Så når vi nå reiser ned igjen den kommende helgen, skal vi gjøre alt vi kan for å gi varme og mat til så mange vi klarer. Men mengden avhenger at hvor mange som vil være med å hjelpe oss med å få dette til.

Om du vil hjelpe, så er vi takknemlige, men for dem som får ovner kan det bety livet.

Vipps: 829197

Konto nr: 2801 62 73742

Varme til Kyiv

Fri, 06 Feb 2026 04:38:42 GMT

40 hjem fikk varme i Kyiv og Uman

Vi kom til Kyiv tidlig tirsdags morgen. -26 grader, en by med flere millioner innbyggere, nesten uten strøm og varme.

De siste ukene har russland bombet istykker så mye av den sivile infrastrukturen de har klart i Ukraina. Dette har ført til at det meste av sentralvarme anleggene i Kyiv er ødelagt i så stor grad at de ikke kan repareres fort. Noen må bygges opp igjen nesten helt fra bunnen av. Bare i den ene delen av byen er det ca 1100 boligblokker uten varme. Mange har fått beskjed om at det ikke blir mulig å fikse dette før sommeren.

Så når vi fikk mulighet til å kjøpe inn en del kombinerte gass og elektriske ovner med kompositt flasker i Romania, sammtidig som det var meldt rekord kulde i Kyiv, var det bare å kjøre på. I løpet av et par dager var alt bestilt og flybillett kjøpt. I sammarbeid med Alex fra organisasjonen Make A Difference, i Romania, pakket vi bilen og startet på den 15 timer lange kjøreturen til Kyiv litt ut på mandagen.

Det å komme til en storby som Kyiv mens det enda er mørkt nå tirsdag morgen. Kjøre igjennom gatene å se at det nesten ikke er lys i vinduene. Kun enkelte steder det de har batterikapasitet er det litt lys i noen leiligheter. Sammtidig som vi ser gradestokken ligger på -26 grader. Vi har fått bilder av toaletter som er fryste igjen, leiligheter med flere minus inne. De fleste boligene i Kyiv har 2 varmekilder. Strøm og fjernvarme. Nå er fjernvarmen helt borte for store deler av byen, mens strøm kommer sporadisk. Etterhvert håper de på å kunne gå over til en timeplan med to timer strøm og seks timer uten, men det er en del reperasjoner igjen før de er der.

Varme i 40 hjem betyr håp for mange mennesker.

I løpet av de to dagene vi hadde til rådighet, fikk vi høre flere historier. Flere av dem kommer vi til å legge ut her etterhvert. Det er streke inntrykk å se hvordan enkelte må leve i 2026. I en moderne verden er vi ikke kommet lenger.

Familien vi besøkte først var ei bestemor med to barnebarn. De bodde i 9 etasje. Heisen virket sjeldent, da den er avhengig av strøm, så da kom ikke bestemor seg ut av leiligheten. Den ene av barnebarna hinket ned trappene for å ta imot oss på krykker. Han har vært soldat og mistet det ene beinet i krigen. Nå er han i behandling mens han venter på intervju om mulighet til å få protese. Naturligvis ikke mye krefter igjen hos ham når vi kom oss opp i 9 etasje igjen. Det å skulle leve med slike begrensninger, sammtidig som en helt mangler varme og bare har strøm av og til, er utrolig utfordrende.

Takknemligheten er derfor veldig stor når vi kunne montere og demonstrere hvordan ovnene virket. Den mixen av tårer og latter er jo bare noe vi skulle ønske alle kunne oppleve.

Torsdag morgen begynte vi på tilbake turen til Romania, via byen Uman der vi skulle levere noen få ovner. Lokale venner monterer og deler disse ut. Også herfra vil det komme litt mer både bilder og historier i tiden som kommer.

Det nytter å hjelpe

Det er så enkelt å føle at vi ikke kan gjøre så mye. At vi ikke har resursene eller evnene til å gjøre den store forskjellen i en kaotisk verden. Men vi trenger heldigvis ikke å tenke på alle. Det holder at vi hjelper litt hver. Av de mange tusen familiene som mangler strøm og varme i Kyiv nå, fikk vi være med å hjelpe 40 denne gangen. Så hjelper de hverandre så godt de kan der også. Akkurat som her hjemme når det strammer seg til på forskjellige måter.

Disse dagene har det kimet i telefoner hele tiden. Ryktet sprer seg fort og mange ser en mulighet til at kanskje også de kan få hjelp. Vi klarer ikke å hjelpe alle, men noe vi viser også for dem vi ikke klarer å hjelpe, er at det er håp, det finnes mennesker som ser at de lider og prøver å gjøre noe med det. Det viktigste er at vi ikke gir opp, men fortsetter å rekke ut en hånd til dem som trenger det mest.

Så tusen takk for at dere var med å gjorde dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til de vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Krise i Kyiv

Sat, 31 Jan 2026 17:09:46 GMT

25 minusgrader uten strøm, vann og varme.

Denne vinteren har krigen virkelig utfordret livet til menneskene i Kyiv på en ny måte. Mangel på strøm, vann og varme gjør livet umulig for mange.

Fra oktober til ut i jannuar, har russerene sendt store mengder med droner og raketter mot strøm, varme og vann forsyningen til menneskene i Ukraina. Vi var i i Kyiv under noen av de mest intense angrepene, både i oktober og i slutten av desember.

De første angrepene klarte de å reparere rimelig godt, så det påvirket ikke så mye mer en det de allerede er vandt med av strøm rasjonering og problemer med søvn på grunn av alarmer og store smell når droner og raketter treffer om natten.

Men etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere å reparere de forskjellige anleggene. Et stort angrep i romjulen fikk vi store konsekvenser. Vi var i Kyiv da det hendte og hadde fått låne en leilighet i et av de bedre strøkene i byen. Angrepet gikk hele natten og når morgenen kom, manglet vi ikke bare strøm, men vann og varme var også borte. Etter et par dager kom vannet tilbake og strømmen kom et par timer av og til, men uten at vi hadde mulighet til å planlegge noe ut fra det.

Så for oss var det jo enkelt å skulle reise hjem til nyttår. Men for dem som bor i Ukraina og ikke har muligheten til å reise, har livet blitt mye være. Angrepene har fortsatt og for dem som har fulgt med i mediene, så der vi at store deler av Kyiv (1/3) er uten tilgang på varme. Dette blir sansynligvis ikke mulig å fikse før sommeren.

I dag kom meldingen om at Kyiv igjen var helt møklagt på grunn av strømbrudd. Total brudd. Så mennesker måtte til og med evakueres fra T-banen. Det eneste som gir lys og strøm nå, er agregater.

Neste uke er det meldt ned mot - 27 grader i Kyiv. Mange har allerede mistet livet på grunn av kulden.

Vi har nå fått en mulighet til å kjøpe et parti med gass ovner og propan flasker som du kan se på bildene under her.

Prisen er 135 € per sett, eller rundt 1550 norske kroner.

Settene vi kjøper er komplett, med sensorer for gass og avstengning ved velt.

Vi har bestilt flere paller, som vi håper blir levert til en av våre sammarbeidspartnere i Romania på mandag. Vi reiser nå ned å kjører dem til Kyiv så fort de er klare. Med dette håper vi på å kunne gi minst en god del leiligheter varmen de trenger for å overleve, ikke bare uken som kommer, men de neste månedene også.

Flere av dem vi har snakket med de siste dagene forteller om et besluttsomt folk. Selv om lidelsene nå er ekstreme, er det ikke noe tema å gi opp. Så er det vår mulighet til å vise at de ikke står alene, men vi både ser dem og vil være med å gjøre det vi kan for å hjelpe.

Du kan være med å gjøre en forskjell.

Den neste uken håper vi å gi varme til mange menneskene i Kyiv. Så vet vi at de også hjelper hverandre, så de som har varme slipper noen av dem som ikke har inn. Det vil si at vi får muligheten til å være med å bety en forskjell for mange mennesker.

Men vi klarer ikke dette alene, så om du vil være med å hjelpe oss nå i denne kritiske situasjonen, er vi veldig takknemlige for det.

Vipps nummeret til Dare2be er 829197

Konto nr: 2801 62 73742

Tusen takk til dere som er med å gjør en forskjell her.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

1 juledag - et minne for livet

Wed, 31 Dec 2025 17:41:33 GMT

Besøk på et regionalt barnesykehus.

Ukraina er enormt stort, med så mye mennesker at det er vanskelig å forstå. Og alt dette settes i system, akkurat som hjemme. Men med så store mengder mennesker, blir det vi er vant med smått i forhold.

1 juledag var vi på et regionalt barnesykehus. Ikke mer en ca 300.000 barn sokner til dette sykehuset. Her har de en avdeling for traumatiserte barn, som enten har forreldre ute i krigen, har mistet en av forreldrene i krigen, eller er interne flyktninger.

Daglig er det flyalarmer som gjør at det er umulig å drømme seg bort for lenge. veldig ofte så følges disse alarmene opp med droner, raketter og antiluftsskyts. Tryggheten forsvinner og roen får sjeldent lov til å sette seg før neste runde kommer.

Vi var invitert til å bruke en dag sammen med rundt 20 av disse barna. De har en egen terapigruppe tilknyttet sykehuset som driver på frivillig basis av ei som er psykolog. Fokuset i denne gruppa er å lage enkle matretter mens de snakker om livet. Her fikk vi mulighet til å komme for å vise dem hvordan de kan lage iskrem. Med hjelp av venner i Norge, fikk vi kjøpt inn litt utstyr og indigrienser som de kan bruke selv i tiden som kommer.

Det gjør sterkt inntrykk å få være sammen med disse barna noen timer på en slik dag. De er så ivrige på å kommunisere, fortelle hvem de er, hvor glade de er for venner og hvor mye de lengter etter at krigen skal slutte.

Så får vi også snakke litt med noen av foreldrene som er takknemlige for den hjelpen de kan får. Hvor vanskelig det er når barna hele tide utsettes for dette enorme presset og smerten som krigen er.

Etter vi hadde laget iskremen, hadde vi gode tre timer mens vi ventet på at den skulle fryse. Da var det pynting av kaker som var laget tidligere, maling av figurer og en egen time med tromme terapi. Litt pizza må jo naturlig vis også til. Så kunne vi fokusere litt mer på å bare være sammen, se hverandre og dele litt av sorger og gleder, snakke om håpet om fred og drømmene om det som ligger forran, Både det å kunne treffe fedre igjen og det å kunne få seg en utdannelse og bli voksen. For oss var det en enorm opplevelse å få være med disse barna. se hvor tapre de er, men fryktelig vondt å vite hva de må gå igjennom.

Så etter mange timer kom endelig premien. Da var det smaking og karakterer på iskremen. Det er noen ting som ikke forrandrer seg tror jeg. Det er stoltheten over å mestre, det å kunne klare nye ting, og sammen kunne nyte det. Under er noen bilder fra dagen vår, de sier lite, men inntrykkene vi sitter igjen med er enorme.

God stemning og gleden disse barna gir er helt enorm, så da er det også veldig fint at vi kan være med å gi dem litt av alt det vi har. Nå ble det noen timer med felleskap, iskrem og norsk sjokolade. Alt var med å skapte en kjempe fin dag, ikke bare for barna.

Under ligger et par av kommentarene fra psykologen som driver denne traume behandlingen og den ene tolken vi hadde:

Vi vil være med å gjøre en forskjell.

Litt over kl 22.30 på første juledag, kun noen få timer etter vi hadde vært sammen med disse barna kom et nytt stort angrep på Kyiv regionen. Angrepet gikk igjennom hele natten og varte i over 10 timer. Da det var ferdig, var byen Kyiv og områdene rundt uten strøm, vann og varme. Minusgrader ute blir fort kaldt inne for alle dem som bor i leiligheter. Kyiv er en by som nå har ca 3,5 millioner innbyggere.

Vi klarer oss bra, for oss kan det være både skummelt og vanskelig, men så kan vi reise hjem. Før vi gjorde det, var vi noen ekstra dager i området. Der fikk vi igjen kjenne på hvor tungvint og vanskelig alt blir når både vann, strøm og varme forsvinner. Men mest av alt tenker vi på disse barna som igjen og igjen skal kjenne på frykten, frykten for om de får leve til neste dag, frykten for å miste sine kjære.

Vi kjenner oss priviligerte for at akkurat vi får muligheten til å være et lyspunkt, vise at det er noen som ser dem. Dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for alle som er med å støtter oss hjemme i Norge, så om du vil være med å hjelpe oss å gjøre en større forskjell, er vi veldig takknemlige for det.

Vi skal tilbake til dette sykehuset og treffe flere av barna neste gang vi reiser til Ukraina. Da håper vi å kunne bidra med noe leker og ting de kan bruke i arbeidet for noen av dem som lider mest: barna.

Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Advent, hva venter vi på?

Mon, 22 Dec 2025 21:33:37 GMT

Ikke alle forventer noe godt

Det er snart ei uke siden vi kjørte fra Kristiansand og tilbakela godt over 2.500 km på bare 3 dager. Vi endte i Pavlograd, som har vært basen vår de dagene vi har vært her nede.

Våre forventninger er enkle. Være med å gjøre en forskjell for mennesker vi treffer. Se om vi kan gi litt håp og glede i en veldig vanskelig tid. To peroner fra Norge, en fra USA og en fra Romania møttes her. Sammen har vi fartet rundt, laget mat, servert mennesker, delt ut vinter tøy og backup batterier, agregat og andre ting det har vært behov for.

Vi har hatt en to dager i nærheten av Prokrovsk. En av den sto vi langs veien og grillet for soldater som kom forbi, den andre dagen reiste vi langt inn i et øde område, der vi fikk være sammen med en gruppe soldater i leiren deres. Med streng beskjed om å fjerne lokasjons muligheten på mobilene våre, så vi ikke skulle kunne spores.

Stemningen her er veldig anderledes en den har vært på tidligere besøk her. Det er nå markant færre unge en bare for et par måneder siden. Mye mer militær aktivitet og veldig mye mindre sivile som er her. Da vi skulle besøke et av evakuerings senterene for interne flyktninger her i Pavlograd, var alle borte når vi kom Senteret er flyttet lenger bort fra fronten, da de er blitt angrepet flere ganger i det siste.

Innbyggerene i Pavlograd vi snakket med var veldig takknemlige når vi kom. Det var nå fem dager siden de var utsatt for drone og rakett angrep, noe de regnet som et mirakel. Det er lenge siden de har hatt så lang pause forteller de.

Dermed har det stort sett blitt soldater vi har fokusert på så langt. Noe vi også kommer til å fortsette med frem til julaften.

Forventningene her er nå labre. Det er lite jule glede å spore, men mer desperasjon og erkjennelse av at det de har ventet på, ikke har blitt som de hadde forventet. Politikken har ikke ført til fred, mennesker dør og blir skadet, mens andre må forlate alt de har for å i det minste berge livet. Ikke at frontlinjene har beveget seg så mye, men utstyret til å angripe langt borte er blitt bedre.

Vi fikk flere utfordringer en vi så for oss.

Vi hadde med oss en god del vintertøy og annet utstyr til en av våre venner i Azov bataljonen. Han skulle vi treffe i Kramatorsk, men da vi nærmet oss ble han kommandert ut til Slovjansk, så vi klarte å komme oss etter og få levert det vi hadde med. Mens vi hadde planlagt å bruke litt tid sammen, ble det ikke noe mulighet til det denne gangen. Ting skjer fort her og vi måtte bare returnere. Ikke med helt uforettet sak, da vi fikk levert alt vi hadde med oss, noe som kommer til å gjøre godt i ukene og månedene som kommer. Men noe av det viktigste vi har å gi er felleskapet. Det er få ting de vi treffer utrykker så stor takknemlighet for som akkurat det at vi kommer og tar oss tid til å snakke med dem.

Dagen etter fikk vi heldigvis god tid med en avdeling. Vi reiste langt ut fra sentrale veier og strøk, til et lite skogsområde. Over jorder og inn under kamuflasjenett med både biler og utstyr. Der fikk vi bruke det meste av dagen sammen med soldater som snart skal ut til fronten. Her var de kommet litt i bakkant, hvor de var i hard trening før de skulle ut til fronten igjen. Men vi var ikke lenger borte en at vi godt hørte både arteleri og andre ting dundre ikke så langt unna. Her var både matsal og soverom under bakken. Kun et lite vakt telt og bilene var dekket med kamuflasje nett over bakken, men under trærne. Hele tiden var de på vakt mot droner og andre ting som kunne komme.

Det å kunne bruke en dag sammen med disse soldatene, gi dem god mat og bibler vi hadde med oss var en god opplevelse for oss. Det å høre hvor mye de setter pris på at noen kommer og tar seg tid til å høre på dem. Se hvordan de lever og høre på opplevelsene deres. Høre om frykt og håpet som forsvant, men sammtidig viljen til å ofre alt for at iallefall noen andre skal kunne oppleve friheten og demokratiet.

Da vi endelig satte kursen hjemmover var det blitt helt mørkt. En av bilene våre kolliderte og kunne ikke fortsette. Vi var ikke så lite pessimistiske, så nærme fronten, men en bil mindre, uten plass til alle, langt ute i ødeland. Men en Bradly dukket fort opp og tok med seg noen av folkene våre, før de tauet ut både grillen og den skadede bilen. Vi andre klarte så vidt å komme oss ut selv. Så i dag har vi fått fraktet den ødelagte bilen til verksted og brukt resten av dagen til å vaske både bil og utstyr. Det kommer nok noen filmer om det på sosiale medier, så fort vi får redigert bort ansiket og kjennetegn som kan identifisere stedet vi var på.

I kirkene er det håp, der venter de på noe godt

Vi fikk være med på møtet, der flere av oss deltok. Helge talte og et stort norsk flagg var oppe.

Advent er jo ventetiden opp mot jul. Julebudskapet er jo at en frelser er oss født, men ikke at vi skal få et enkelt liv. Dette kjenner de virkelig på her øst i Ukraina. Vi er derfor veldig glad for at så mange står med oss og helper til så vi kan være her. På få dager har vi servert mat til flere hundre mennekser. Vi har ikke fått gjort alt vi ønsket og har måtte forrandre på planene flere ganger. Men det er noe av virkeligheten her. Menneskene prøver å planlegge akkurat som oss hjemme, men ting blir sjeldent som de har tenkt. Strømmen kommer og går, kanskje mest går, mennekser flykter, ambulanser kjører stadig forbi med fulle sierner. de kommer med sårede soldater og sivile.

Ikke akkurat det de har ventet på nå i julen, men det er virkeligheten de lever i.

Vi får dermed lov til å være dem de ikke hadde forventet å treffe. Dem som kom og gjorde det de ikke forventet. Som hadde tid til å se dem og snakke med dem. Kunne gi den en klem og felle noen tårer sammen med noen som kjente det naturlig.

Takk for at dere er med å husker på dem som er her ute nå i julen.

De neste dagene skal vi igjen ut til soldater forskjellige steder. Vi skal feire jul med sivile i alle aldre, vi skal være med å hjelpe barn som har mistet forreldre på et regionalt barnesykehus. Så husk på oss og takk til alle som er med å gjør dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Vi kjører på frem mot jul

Wed, 26 Nov 2025 23:51:04 GMT

Minibussen blir brukt til evakuering

I mars kjørte vi en minibuss til Ukraina. Minibussen fikk vi av en familie i Kristiansand og med hjelp av noen ungdommer fra Øvrebø ble den EU godkjent før vi kjørte til Ukraina.

Det var organisasjonen "A Jesus Mission" som fikk minibussen. Siden den skulle ha base i Zaporizjzja var vi spent på hvor lenge den ville vare. Sam, en av våre venner, som har ansvaret der, sendte just flere bilder der minibussen som fremdelse er i aktiv tjeneste. Etter en stund ute av drift (det er vanskelig å få tid på bilverksteder nå) blir den igjen brukt til å evakuere mennesker fra byer langs fronten flere ganger i uken.

På grunn av bevegelser på fronten og utviklingen av droner er det stadig nye områder som blir veldig farlige. Der gjør Sam og "A Jesus Mission", med fare for sitt eget liv, et enormt arbeid med å redde mennesker ut til tryggere områder. Både unge og eldre sitter i en håpløs situasjon, der mange av dem ikke har andre alternativer en de frivillige som kommer rundt å henter dem.

Den største trusselen for dem som kjører disse turene akkurat nå er dronene. Noen steder er det satt opp lange tuneller med garn av forskjellige slag for å hindre dronene å nå inn til bilene på veien.

Vi er takknemlige for å kunne være med å hjelpe dem.

Under kan du se noen av de bildene vi har fått de siste to ukene.

Julefeiringer flere steder i år

Vil du være med å gjøre en forskjell?

Vi ønsker som alltid å gjøre så mye som mulig. Møte så mange mennesker vi kan, mens vi viser at vi kommer med håpet julens budskap gir.

Vi skal vise:

- at de ikke er glemt.

- at vi bryr oss,

- at vi støtter dem.

- at vi tenker på dem.

- at vi vil gjøre det vi kan for å lindre litt av smerten.

Vi skal handle inn store mengder mat, julegaver til barna, om mulig også noe til voksne vi treffer nå i jula.

Vi kjenner oss priviligerte som får mulighet til å feire julen sammen med mennesker vi sansynligvis aldri kommer til å møte igjen. Mennesker som i undring kommer til å spør: Hvorfor kommer dere hit? Hvorfor oss? Gratis? Hvorfor? Da gleder vi oss til å fortelle at Julen handler om akkurat dette. At vi fikk en gave vi ikke fortjente, som vi ikke spurte om, av noen vi ikke kjente, fordi vi var sett og elsket.

Om du vil være med å gjøre dette mulig, er vi veldig takknemlige for det. Dette blir et stort løft for oss, så om vi kan gjøre det sammen, vil vi kunne nå ut til enda fler.

Merk gaven med juletur, så skal vi veksle den inn i mat og gaver til noen av dem som trenger det mest.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Midt i den brutale krigen finnes det håp

Mon, 10 Nov 2025 15:25:37 GMT

Det ser ut som det blir verre før det blir bedre

Av 40 turer til Ukraina var den siste den absolutte den vanskeligste. Alarmer, drone og rakkett angrep både dag og natt setter preg. Ødeleggelsene blir enorme. Men menneskene, både de osm lever i det og dem som kjemper viser et enormt mot i frykt og ødeleggelse.

Turen begynte med noen rolige dager. Forberedelser til forskjellige aktiviteter og møter som skulle skje de neste to ukene. Men allerede etter 3 dager begyndte noe vi ikke har vært i nærheten av før.

Massive drone og rakkett angrep, ikke bare om natten, men også om dagen, langt fra fronten. Frykten og desperasjonen de lever med, prisen de velger å betale for friheten er enorm. Vi hører ofte om store tall fra fronten. Mennesker som dør og blir skadet er enorme. Vi hører også om tall på sivile som dør og blir skadet i angrep av droner og raketter. Men blandt alle dem som ikke blir fysisk skadet, er også konsekvensene enorme.

Første helgen var vi med på et arrangement for et regionalt barnesykehus. Et arrangement for å ruste opp avdelingen for barn med uhelbredelige sykdommer. Barna var klare til å gjøre oppvisning, de hadde øvd inn forskjellige stykker de ville vise frem. Alle var i storform, da dette skulle være med å gjøre en forskjell for mange i lang tid fremmover. Ting var så vidt kommet i gang når alarmen begyndte å ule over Kyiv. Telefonene lyste opp alle veier, men meldinger om alarm, så nye meldinger med beskjed om at det var et ballisitisk anngrep. Da var det bare å komme seg ned i et av tilflukts rommene i nærheten. For barna er dette blitt rutine. Selv om alle vet at i disse angrepene er det nesten alltid noen som mister livet og flere som blir skadet, gikk de rolig til nærmeste tilfluktsrom. De visste naturligvis hvor det var.

Vi fikk sitte sammen med noen av dem langt under bakken. I en kald gang med noen få benker.

Der midt i denne uvissheten, begynte noen av barnene å synge nasjonalsangen. Veldig fort var de alle med. For oss opplevdes det som en bønn. En bønn om fred, et håp om fred, at vi skulle være trygge. Ikke minst en støtte og oppmuntring for hverandre.

Unge menn verver seg til å kjempe for landet sitt. Soldate mister livet, blir skadet og noen blir tatt til fange. Frykten for konsekvensene kjenner de fleste på hele tiden, men mange er villige til å ofre alt for å beskytte sine kjære, friheten og landet sitt.

Etter noen dager i Kyiv området, gikk turen østover. Først til Kramatorsk, en by som nå ligger ca 30 km fra fronten. Den opplever stadige angrep, skyttergraver er gravd ned i mange av krysene i byen. De forbereder seg på at det kan komme kamper inne i selve byen. Her er det store sykehus, som behandler soldater. Mye av forsyninger til Donbas området kommer denne veien. De fleste som bodde der har flyktet, men mange nye er kommet dit som flyktninger fra områdene lenger vest.

Etter en natt på toget kom vi frem til endestasjonen. Det er blitt så langt togene turte å kjøre. Bare dager etter besøket sluttet toget å få til Kramatrosk. Nå er det kun mulig å komme så langt med bil.

Her fikk vi en dag med en ung mann midt i tyveårene. Han værvet seg en god stund før fullskala invasonen startet i 2022. Ble beordret til å overgi seg i begynnelsen av krigen og har vært krigsfange i Russland i tre år. Etter måneder med behandling har han nå værvet seg igjen. Forventningen var å møte en hard tøff soldat, En som har vært soldat og opplevd harde kamper, sett venner bli skadet og dø. Som har vært krigsfange under brutale omstendigheter, som velger å gå tilbake i krigen må jo være en veldig tøff mann. Men møtet ble veldig annerledes. Et møte med en ung mann som få om noen ville se på som en tøff soldat. En ung mann som ikke var redd for å vise at han ikke mestret alt. Som var tydelig på frykten, men som hadde kommet til at det var noe som var større en oss selv. Noe var så viktig at det var riktig å skulle ofre alt.

Vi må fortsette å støtte dem som kjemper

Det fikk vi virkelig oppleve på en ny måte denne turen. Det har tatt tid å skrive dette, da opplevelsene ble sittende i kroppen lenge etter hjemkomsten

Bildet over er av et armbånd denne unge soldaten gav meg. Det fikk han når han kom hjem etter tre år i fangenskap. Laget av stål fra det siste lasset som ble sendt ut av Azov stålverket i Maripol. På forespørsel om han trengte noe, var svaret nei: Jeg har alt jeg trenger, men ikke glem oss. Be for oss og husk på oss.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe. Det regionale barnesykehuset vi var med, har måtte legge ned en avdeling for traubebehandling av barn. Det var ikke penger. Menighetene vi jobber med gør en enorm innsats, både for medlemmer som sliter, men også for mange av alle flyktningene som kommer fra byene i øst.

Så om du vil være med å hjelpe oss å gjøre en forskjell, er vi veldig takknemlig for det. Både til prosjekte vi er med å støtter, men også til turene vi har, der vi kan vise dem at vi ikke har glemt dem. Der vi kan sitte å høre på deres historier, vise at vi bryr oss og dele håpet om freden og friheten vi har her i Norge, også er noe som de kan få i Ukraina.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til de vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Arbeidstur til Ukraina

Thu, 02 Oct 2025 23:38:05 GMT

Vi bygger for en bedre fremtid.

Seks sørlendiger reiste i uke 39 til Ukraina for å arbeide på et av rehabiliterings senterene vi er med å støtter. En uke inn i et ukjent land for de aller fleste, men med både forventninger og litt nerver.

Det er en lang reise. Fly fra Kristiansand tidlig om morgenen, via Amsterdam til Krakow, så tog fra flyplassen til byen og nytt tog til Przemysl som er en polsk by på grensen til Ukraina. Der skulle vi igjen bytte tog og fortsette den lange ferden mot Kyiv på natttog. På grunn av krigen var det store forsinkelser i togtrafikken og vårt første virkelig møte Ukraina ble et kaos, da det plutselig var to fulle tog som skulle igjennom pass kontrollen. Så etter gode tre timer i en kaotisk kø, der folk ropet og løp frem og tilbake i frykt for å ikke rekke toget, var vi alle glade når vi endelig kom oss inn i kupeene våre og kunne legge oss ned.

Noen timer forsinket kom vi til Kyiv, hvor vi etter en rask frokost på KFC, rakk møtet i en lokal kirke. Menneskene i Ukraina viser virkelig å sette pris på besøket som kommer. Mange vil gjerne høre hvorfor vi kommer, hva som gjør at vi bryr oss og viser en veldig takknemliget bare for at vi er kommet på besøk.

Så på søndag ettermiddag kom vi endelig frem til rehabiliterings senteret vi skulle jobbe på denne uken. Det er for tiden fem menn som bor der og får hjelp. Et par har vært der lenge, mens andre er kommet inn de siste månedene. Også her var det stor glede når vi kom, men de var også litt spente på hvordan dette skulle gå. Seks mannfolk fra Norge som skulle bo der sammen med dem i et bygg som er langt ifra ferdig. Med ute do og ute dusj, er forholdene veldig enkle. Hvordan skulle disse fra Norge takle det?

Etter noen timer med søvn, i to rom som var gjort klart for oss, var vi på mandagen i gang med å pusse vegger i første etasje. Noen var nok litt opptimistiske og tenkte at det skulle bli tid til litt forskjellige ting på ettermiddagen, men med et team som var klar til å gjøre så mye som mulig på kort tid, var det arbeid frem til solen gikk ned og mørket senket seg.

Så etter fire dager var så godt som hele første etasje ferdig pusset. Kun våtrom sto igjen. Med pengene vi har fått, kunne vi sørge for at også det blir fullført av dem som bor på senteret.

Da vi reiste inn til Kyiv torsdag ettermiddag var det fem takknemlige mennesker som sto å vinket oss avgårde. For dem var det helt uforståelig at vi skulle komme fra Norge for å være med å forberede et sted for dem. Den ene av dem var tydelig i hva han mente: Hvem bryr seg om oss? Hovrfor? Dette kommer jo til å bli som et skikkelig sauna, men varme, fine rom, stue, både toalett og dusj inne.

Ja, vi det er jo fantastik at de kan se det sånn. Er vel ingen av oss som ville vært helt enige i den beskrivelsen, men det kommer til å bli en skikkelig forbedring i forhold til det de har nå. Så kommer det ikke minst til å bli plass til mange flere som kan få hjelp.

Mange ting er nytt for oss

Heldigvis opplevde vi lite av krigen disse dagene. Flyalarmen gikk noen ganger, et par helikopeter og et jagerfly fløy forbi. Det var jo en av tingene som flere var spente på, men vi var heldige og slapp å oppleve de redselene som rakketter og droner skaper rundt i landet. Så er det klart at vitnesbyrdene fra dem som lever med dette, de synlige bevisene på alt som har vært og kan skje, gjør jo at en ikke sover like tungt som hjemme.

Noe annet som fort kunne blitt en utfordring er jo maten, men med gode griller, masse friske selvdyrkede grønnsaker, oppdrett av ender og en nabo med sauer, ble heller ikke dette et problem, selv om vi alle var enige i at å komme inn til Kyiv, få ei natt på hotell og en tur på en god resturant var en gullerot vi virkelig så fram til etter fire dager med enkle forhold.

Men også å få høre litt om hva de på senteret gjør for landsbyen de bor i. Det er klart at det ikke alltid er så poppulært å få et rehabiliterings senter i nabolaget. Men den skepsisen har de som bor på senteret virkelig klart å få bort. Hver uke går de rundt i området, rydder søppel, klipper hekker og fikser ting som er ødelagt. Ordføreren i området kom på besøk en dag, han ville takke beboerene for alt de gjorde og betydde for nærmiljøet. Det er jo ikke så vanlig i Ukraina heller at noen går rundt å gjør godt, uten å få betalt. Men det betyr mye, skaper trygghet og gjør landsbyen finere og mer ryddig. Flere i området har også kommet for å hjelpe dem på senteret med forskellige ting som en konsekvens av dette.

Tilbake til Kyiv

Så torsdag kveld og fredagen ble det tid til god mat, varm dusj og en skikkelig rundtur i Kyiv for å se litt av ødeleggelsene og smerten denne krigen påfører mennesker.

Det å gå på Maidan plassen å se alle flaggene som er satt ned til minne om dem som har gitt livet sitt i Ukrainerenes kamp for friheten gjør dype inntrykk. Gå forbi lange vegger med bilder av mennesker som ikke lever lenger, se bolig bygg som blir reparert fra nylige drone angrep, viser at selv om vi var så heldige at vi ikke fikk oppleve disse tingene, så er det noe mennesker her lever med hele tiden.

Det å høre både unge og voksne fortelle om sine opplevelser. Se frykten som setter seg dypt i menneskene vi traff er brutalt. Samtidig så viser det oss hvor heldige vi er, som får bo i Norge, hvor det er fred, et godt system, hvor vi som samfunn virkelig prøver å ta vare på hverandre. Ja, vi er utrolig heldige.

Bare et par timer etter vi igjen landet på Kjevik, var det igjen kraftige angrep. Meldinger om frykt, med bilder av barn vi bare for litt siden var sammen med, som prøver å sove i badekar og bomberom. Ting som kan gjøre oss motløse, men som heller må gjøre oss besluttsome på at vi skal være med å gjøre enda mer for å hjelpe dem som ikke har noe valg. De sårbare og uskyldige som må lide.

Hvor mye kan vi gjøre?

Flere av dere som leser dette har vært med å gjort dette mulig. Sammen har vi sørget for vannbåren varme, varme anlegg, pusset veggene og fått inn en del senger.

Det neste på listen er å få malt veggene, lagt fliser på gulv og på bad og kjøkken. Så skal vi innstalere vann og kloakk. Men det går ikke så fort som noen av oss gjerne skulle ønske. Vi har begrensende resurser, som naturligvis spiller inn, men også krigen i Ukraina slår inn. Mange er kaldt inn i militæret, inn for å kjempe for friheten og demokratiet. Dette fører igjen til at det blir mangel på fagfolk. Flere av dem som har jobbet for oss er nå ute langs fronten, mange opplever at det er lange køer for å få gjort ting. Så vi smører oss med tålmodighet, mens vi prøver å få til en ny tur. Med noen gode murere. så skal vi fort å lagt flisene vi trenger.

Om du vil være med å hjelpe, så betyr det mye for oss, men mest for dem som får mulighet til å få hjelp til å komme ut av livet de lever som slaver av rusen. Vi viser dem at de ikke er alene, det er mange som tror på dem, heier på dem og ønsker å hjelpe dem tilbake til et liv uten rus, et liv der de har reelle muligheter til å være med å gjøre en forskjell både for seg selv og dem de treffer på sin vei. Sammtidig viser vi også andre vi treffer, at det er mange som bryr seg. Dette gir håp, det gir tro på fremtiden og viser at de ikke er alene, men en del av en verden som prøver å gjøre det beste for så mange som mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Sommer er grill tid

Sat, 20 Sep 2025 15:40:58 GMT

Grillmat er en sikker vinner, alltid.

I sommer har vi kjøpt en smoker i Ukraina. Med denne kan vi lage mat til 300 personer sammtidig, og det har vi benyttet forskjellige steder Øst og sentralt i Ukraina.

Flere firmaer på sørlandet har gått sammen om å finanissere en stor grill eller smoker som det heter. Denne har vi kjøpt i Ukraina og er nå basert ut fra et rehabiliterings senter vi hjelper. Så kommer menigheter og organisasjoner dit for å låne den til forskjellige aktiviteter. Noen med fokus på ungdoms leirer, andre med fokus på soldater eller andre mennesker som trenger mat og omsorg.

På bildet øverst står vi på grensen til Donetsk fylke. Vi sammerbeider med en rumensk organisasjon med navn: Make a Diffrence, De stilte med bil når vi hentet smokeren og sammen fikk vi en god uke hvor vi fikk gjøre en forskjell for mange på vår vei.

Vi hentet den i Odesa mot slutten av Juli og fikk først prøvd den på ungdomsleiren vi var med å arrangerte for interne flyktninger, før vi tok den med til Pavlograd langt øst i Ukraina.

I slutten av August var Steinar Egeland og Helge Flatøy fra Dare2be sammen med Sam, fra Jesus Mission tilbake i Pavlograd. Over flere dager var det fokus på soldater på vei til fronten. Vi kjørte da sammen med lokale kirker ut så nærme vi kunne, hvor det stort sett bare var soldater på vei til og fra fronten i Prokorovsk, Donetsk, som kjørte forbi.

Der sto vi flere dager med den nye smokeren og tilbød dem som kjørte forbi et godt måltid og samtaler. En jevn strøm av soldater stoppet så lenge vi hadde mat, så flere hundre ble servert gode måltid.

Mange av soldatene var også veldig interesert i å fortelle om opplevelsene sine, snakke om fremtiden og livet etter døden. En av dem sa rett ut, at han ikke viste om han var i live om en dag eller to. Så med det perspektivet, blir ting fort alvorlig. Noe mange av dem var veldig beviste på. Gi oss håp, finnes det tilgivelse, håp og fremtid er sprøsmål som dukker opp.

I møte med dem, er det godt å sitte ned å høre. Høre hva de tenker på, snakke om håpet og mulighetene som ligger forran oss alle. Mange er veldig takknemlige for maten de får, men sammtidig utrykker de igjen og igjen at det at vi kommer betyr så utrolig mye mer for dem. Det at vi faktisk tar oss tid til å sitte ned å snakke, vise at vi bryr oss, betyr absolutt mest.

Flere av soldatene spurte forrundret om hva som gjorde at vi var villige til å reise så langt for å være sammen med akkurat dem, reise inn til et land i Krig og bevege oss så langt mot fronten. Det var tydelig at dette betydde mye. Noe som jo er vanskelig å skjule, selv for tøffe soldater, når tårene kommer og frykten ikke lengers kan skjules.

Vi fikk med oss et Ukrainsk flagg hjem som mange av soldatene signerte. Et lite minne fra noen av alle de menneskene vi fikk være sammen med. Noen uten erfaring, på vei ut til noe helt ukjent og skremmende. Andre erfarne soldater, ja, en av dem hadde til og med utmerkelsen Helt av Ukraina, som er den Størset utmerkelsen man kan få her nede. De som kjemper langs fronten er vanlige mennesker, forskjellige på alle måter, akkurat som alle oss andre hjemme. Vi er skapt unike, ikke to av oss er like. Men sammen...

Siste dagen ble vi invitert inn i en militær leir.

Det var en spennende mulighet, hvor vi fikk bruke mange timer sammen med soldatene som holdt til der. Med streng beskjed om at alt av mobiltelefoner skulle skrus av og ikke tas frem så lenge vi var der, ingen bilder skulle tas, først etter vi bekreftet at vi skulle følge dette, fikk vi slippe inn.

Det var en av soldatene selv som hadde tatt kontakt med ledelsen og spurt om de ikke kunne invitere oss inn. Vi fikk en liten smak på litt av hverdagen deres de få timene vi var der. Over alt var det gravd dype hul i bakken, men store stokker dekket med jord over. Der var det senger, stoler og bord plassert. Nå var de begyndt å grave ned containere, for å få litt bedre komfort. Mens vi sto å grillet, fikk vi plutselig beskjed om å gå ned i en av disse beskyttelses hullene. En drone var oppservert og den skulle skytes ned. Så for å være sikker på at vi ikke skulle være i fare for nedfall, ble vi satt under bakken i gode 30 minutter.

Tilbake i Kyiv var det en lokal menighet som hadde invitert til picknik, sammen med ledelsen for et regionalt barnesykehus og flere feltprester.

En mulighet til å være med å gi mennesker litt ekstra oppmerksomhet, servere god mat og sammtidig få vise forskellige kontakter hvordan den nye smokeren virker. Med god mat blir jo også stemningen mye bedre, forståelsen og ideene kommer fort når en koser seg og sankker sammen.

Så fremmover vil vi få mange muligheter til å være med å hjelpe forskjellige kirker og organisasjoner med å gjøre en forskjell for mennesker sentralt og øst i Ukraina.

Men først reiser vi ned på rehabiliterings senteret vi er med å bygger. Sitter nå på toget i Polen, I kveld er vi et team på seks personer som krysser grensen. Den neste uken skal vi gjøre det vi kan for å komme noen skritt videre på byggeprosjektet der. Mer om dette i neste blogg innlegg.

Under her er en film fra en av de siste turene. Noen av våre Ukrainske venner filmet denne, så her kan dere se litt mer hvordan vi jobber med smokeren:

Du kan være med å gjøre en forskjell.

Vi er veldig takknemlige for Arbeidsdykkeren, Viola Invest AS, Sikker Jernbane AS, Steffen Fidjeland AS og GAO AS som har gått sammen om å kjøpe denne smokeren. Sammen med dere vil vi nå være med å bety en forskjell for veldig mange flere. Lokale organisasjoner får et nytt verktøy de kan bruke for å hjelpe mennesker som trenger litt ekstra.

Alene er det ikke så mye vi kan gjøre. Men sammen kan vi utrette mye. Så tusen takk til alle dere andre som også er med å gjør dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Møter med mennesker

Tue, 02 Sep 2025 09:51:06 GMT

Møter med menneskene er det som gjør inntrykk

Krigen fortsetter med full styrke, sammtidig som stemningen bølger opp og ned. Fortvilelse, det er så mange som mister noen kjære, frykten for å miste friheten. Håpet om seier og frihet kjemper hele tiden med å få overtaket over faren for å miste alt. Følelsene svinger både i Kyiv og ute langs fronten.

På bildet over er Steinar Egeland fra Kristiansand i prat med en soldat som ikke er i krigen lenger på grynn av skader. På denne turen har vi truffet mange av dem. Både i området rundt Kyiv og øst i området rundt Pavlograd. Vi har fått muligheten til å treffe soldater som har vært flere år i fangenskap, fått høre litt av deres historier, sammtidig som vi får være med å gi håp og vennskap til dem.

Fokuset denne turen har stort sett vært møte med soldater, samt se om vi kan hjelpe noen av dem som er ferdig med krigen. Sammen med Steinar Egeland fra Kristiansand og Sam fra USA, fikk vi noen gode dager øst i Ukraina.

Mange av Soldatene sliter med å komme tilbake i hverdagen og trenger derfor mye hjelp. Et av rehabiliterings senterene vi har besøkt tidligere var vi også innom denne turen. Det å sitte ned sammen med dem som prøver å få orden på livet, flere også med fysiske skader på grunn av kamper. Det å få dele et godt måltid mat, sammtidig som vi deler liv betyr mye. Vi hadde med litt hvalkjøtt fra Norge, noe som laget god steming.

Noe vi gjerne skulle hatt bilde av, var dagen vi fikk være å lage mat i en militærleir. Men på grunn av sikkerheten var aldrig mobiltelefon eller kamera fremme der. Vi laget et skikkelig grillmåltid, mens vi samtalte med soldatene. Der fikk vi også se litt av hva de går igjennom, selv om vi var langt bak fronten. Det var stor aktivitet med å lage tillfluktsrom under bakken, for små grupper med soldater, med senger og det de trengte for å kunne oppholde seg der i lengre perioder. Så plutselig gikk det en alarm og vi ble bestemt geleidet ned i en av disse tilfluktsrommene. En rekogniserings drone var oppdaget høyt oppe i luften,

Å sitte der under bakken med store stokker som tak, med jord over dem igjen, gjør sterke inntrykk, og dette var over ti mil fra fronten. Det er ikke rart at så mange her sliter med angst, utmattelse og andre ting. I Pavlograd, som var byen vi brukte mest tid i, gikk drone og rakett alarmen flere ganger om dagen.

Her var vi på lørdag med på møte. Der var vi alle fremme og delte litt av våre erfaringer og tanker. Etter møtet fikk vi et veldig sterkt møte med en far og sønn. Sønnen var med å kjempet i noen av de hardeste kampene i begynnelsen av krigen, men ble beordret til å overgi seg. De neste årene var han krigsfange i Russland. Når han be tatt til fange vervet faren seg, og har siden kjempet for friheten og muligheten til å få sønnen sin tilbake. Så for et halvt år siden ble de gjenforrent etter en fangeutveksling. Nå etter måneder med behandling er de fleste av de synlige konsekvensene borte, men sårene som sitter på innsiden, der må det mirakler til.

Midt i smerte er det viktig å spre glede.

Nå er vi tilbake i Kyiv, vi har fått være med på mye og føler at vi har fått så mye mer en det vi har gitt. Sammtidig så har vi fått veldig mange tilbakemeldinger fra menighets ledere, offiserer, psykologer og andre om viktigheten av det vi gjør.

Ikke alle ting kan fikses med å sende penger. Mye handler også om å bygge vennskap, være tilstede og vise at vi bryr oss. Så tusen takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig. Det er derfor viktig at vi er tilstede, noe som betyr mye for mange.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Vi får være med å gjøre en forskjell for barn i Ukraina

Sun, 17 Aug 2025 14:02:07 GMT

I sommer har vi truffet mange nye

Det er tredje året vi er med å arrangere ungdomsleir for interne flyktninger øst i Ukraina.

Flere av ungdommene der var kommet ut fra okkuperte områder. I en uke fikk vi være sammen, spise god mat, ha så mye lek og moro vi kunne, samtidig som vi hadde møter og samtaler om livet.

Det gjør inntrykk når en sitter og snakker med unge gutter og jenter som har gått igjennom ting vi ikke en gang kan forestille oss. Det å skulle se muligheter og fremtid, når en har mistet alt, er ikke enkelt. Likevel er det imponerende å se hvordan mange av medhjelperne på leiren sammen klarte å snu fokus fra det triste og vanskelige, over til håp og mulighet. Flere av dem vi snakket med, var tydelige på at denne uken hadde åpnet nye perspektiver for dem. Det å bli sett og hørt, og å kjenne seg elsket og betydningsfull midt i en tid der en kjenner seg fortapt, betyr mye.

Her kommer en liten film fra leiren vår:

Barnedager i Bila Tzerkva

Etter leiren reiste vi til byen Bila Tzerkva, der har vi vært flere ganger før. Menigheten vi besøker der, mistet lokalet sitt i brann rett før jul 2024. Nå har de leid et nytt lokale i et ikke område med mange lavinntektsfamilier. Etter lang tid med oppussing var de endelig klar til å invitere til barnedager.

Veldig mange barn har ikke mange muligheter. Foreldre arbeider ofte eller er borte pga krigen eller andre ting. Da er det kjærkomment men noen gode dager sammen med mennesker som bryr seg og gjør alt for å lage en skikkelig fest.

Her begynte det med dans og musikk, før alle ble delt opp i grupper og sendt ut på forskjellige aktiviteter der de skulle finne forskjellige ord som til slutt ble satt sammen til en setning. Når de fant denne kom den store overraskelsen: En enorm skattekiste full av poser med godterier.

Det betyr mye for de barna som får være med på dette, men også for oss voksne betyr det så utrolig mye å kunne se hvordan barna smiler og ler. Bare det å vite at de har noen trygge mennesker de kan kontakte, noen som vil dem vel, der de kan få litt ekstra mat, klær og omsorg, betyr veldig mye.

Besøk på regionalt barnesykehus

Ukraina er et enormt stort land, så stort at de har egne regionale sykehus for barn. Vi ble invitert til et av disse sykehusene som betjener i overkant av 300.000 barn. Der fikk Sam, som til daglig driver med evakuering av sivile langs fronten, og jeg en dag sammen med barn og voksne.

På dette sykehuset har de startet egne traumegrupper for barn som har opplevd grusomme ting i løpet av krigen. De vi var sammen, med hadde alle mistet noen av sine nærmeste som konsekvens av krigen som har pågått de siste tre årene.

Så etter litt tid for å bli kjent - for det er jo ikke så enkelt når det er så mange ting som tynger - kom vi i gang med litt lek her også. De ville ut i parken, og der ble det god gang med landhockey. Til å begynne med var lagindelingen de voksne mot barna, men det varte ikke lenge når engasjementet kom litt opp og lagene ble mikset.

Etterpå var det å sette seg ned på gresset med litt mat og samtaler. Barna ville gjerne fortelle om hva de likte, hva de drømte om, og hva de gledet seg til. Det er jo alltid gøy å se hvor engasjerte barn kan bli når de skal dele drømmene sine; Hvilke yrker og prestasjoner de skal oppnå. Men var spesielt å høre alle nevne muligheten til å sove trygt uten alarmer og fred som de største drømmene. Disse barna lever så langt borte fra der beslutningene om denne krigen tas, men de skal leve med konsekvensene for resten av livet. Etterpå ville de høre hvordan vi hadde hatt det som barn, om vi hadde ting vi var redde for, og hvordan vi overvant redselen. Igjen sitter jeg igjen og tenker på hvor merkelig det er for meg å få disse spørsmålene av barn.

En mulighet til å gjøre en forskjell

Med så mange som trenger hjelp, med så mange behov, er det lett å miste motet og bare gi opp. Men vi har en unik mulighet til å være med å gjøre en forskjell. Vi kan ikke hjelpe alle, og vi kan heller ikke fikse alt for disse barna, men vi har fått muligheten til å bety en liten forskjell.

Vi har også muligheten til å fortsette den kontakten. Vise at vi bryr oss, og på den måten bli en liten del av hjelpen og løsningen for deres fremtid. Om vi kan være med på å skape håp og vise at det finnes en mulighet. Vi kommer ikke bare med ord, men først og fremst ønsker vi å vise at vi bryr oss - da får ordene våre tyngde.

Takk til alle dere som har vært med på å gjøre dette mulig i sommer. Vi har fått være et lyspunkt, vi har fått være med på å gi håp om en bedre fremtid, og vi har vist at de ikke er alene og langt ifra glemt.

Takk for at dere er med på å gjøre en forskjell.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med på å gjøre en forskjell.

Sommerleir

Wed, 30 Jul 2025 14:26:38 GMT

Tusenvis av unge er endt opp som flyktninger

Vi får igjen være med å arrangere en leir for en del av dem som har mistet alt i denne krigen. Ikke bare er det ei ukes pause fra krig, men også fra mobil og internett.

På vei hit til Svitlovodsk hadde vi en overnatting i Odesa. Der fikk vi kjenne på hverdagen, eller natten som mange lever under her i Ukraina. Iløpet av et par timer kom det gjenntatte angrep med droner rett over hotellet der vi bodde. Vi hørte både droner som traff målene sine 3-4 kvartaler fra hotellet og eksplosjonene når enkelte ble skutt ned.

Så med en natt nesten uten søv og en stor påmindelse av hva mennesker her går igjennom natt etter natt, kom vi frem til byen Svitlovods og leirstedet vi har leid for annledningen. Etter en dag med forberedelser ble deltakerene hentet i den nærmeste byen.

Det er så utrolig masse føleser. Noen trekker seg unna og vil bare være for seg selv, mens andre er kjempe sosiale. Felles for dem alle er at de har opplevd ting ingen burde oppleve. Så midt i denne smerten, skal livet likevel gå videre. De går på skole, noen av dem kun via nett. Dette gjør også noe med den sosiale kontakten som er viktig for oss alle.

Under er noen bilder fra de første dagene her. Vi har gjort masse forskjellig her, alt fra å lage egne leir T-shirts, ballspill, bading og forskjellige male og skape oppgaver for å prøve å utrykke noen av følesene som ikke er så enkelt å sette ord på.

Så fortsetter uken med både lek og alvor!

Som bildene viser er det masse lek og morro i løpet av dagen. Alle ønsker å bare kunne komme seg bort fra virkeligheten. Ikke alle klarer å koble ut eller koble på, men trenger ekstra oppfølging.

Vi som ledere bruker mye tid på samtaler. Mange har dype sår de trenger å snakke om. Få oppleve at det er noen som har tid til å høre på akkurat dem. De som er på leiren her er alle flyktinger. De har ikke flyktet så langt, kun noen få timers kjøretur fra deres tidligere hjem.

Men de har allikevel mistet alt de har hatt. Venner er spredt, ikke bare rundt i Ukraina, men både i Europa og USA. Det sosiale nettverket er ødelagt eller begrenset til nettkontakt. De fleste har mistet noen av sine kjære og noen har også opplevd det å bo under okkupasjon. For disse unge, som opplevde noe av den samme isolasjonen vi gjorde hjemme under kovid, fortsatte eller ble det bare verre når krigen tok over.

Så denne uken får de få oppleve å bli sett, de skal få masse god mat, gode minner og venner for livet. Men de skal også se hvor bra det er å kunne være en del av et team. Alle ble delt opp i grupper når de kom på leiren, så skal de sammen løse oppgaver og ha samtaler som team hele uken. Vi håper og tror at dette også skal hjelp dem til å se viktigheten av å sosialisere mye mer etter de kommer hjem.

Under her kan du se et lite klipp fra første kvelden. Vi var samlet til middag, hvor vi skulle prøve å bli litt kjent. Så med hjelp av ferdinands.no i Kristiansand, hadde vi den perfekte tingen til å få alle til å glemme frykt og forskjeller.

Sommeren er en kjempe god tid.

En tid der vi kan lade batteriene, slappe av og oppleve gode ting med venner og familie. Takk til alle dere som er med å gir disse ungdommene den samme muligheten. Nå er det ikke så mange dager igjen av denne leiren, men de betyr mye. Nå er vi endelig blitt kjent, fått kommet litt innpå hverandre. Så nå de neste dagene skal vi utnytte maksimalt.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe, men mest utrykker de her takknemlighet for at vi kommer. De ser at de ikke er glemt.

Så igjen vil vi takke dere som gjør det mulig for foreldre og foresatte til disse unge å kunne sende dem på leir i en uke. De aller fleste ville ikke kunne ha råd til dette selv. Når en først har mistet alt, er det ikke lett eller mulig å kunne prioritere ting som dette. Men det er viktig å kunne gi håp.

Takk for at dere er med å gjør akkurat det. Håp, håp om en fremtid i fred. Der vi bryr oss om hverandre.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Vi får være med på litt av det som skjer i Ukraina

Sun, 01 Jun 2025 17:59:24 GMT

Midt i krigen skjer det mye fint i Ukraina

Rehabiliterings senterene går kjempe bra

Mitt i all smerte og terror som krigen Russland kjører mot Ukraina skjer det veldig mye fint. De siste to månedene har vi vært på flere rehabiliterings senter og mange kirker i forskjellige deler av landet. Vi har fått møte nye mennesker i forskjellige organisasjoner, Fra mennesker som prøver å komme ut av rus, medlemmer og ledere i menigheter, leger og psykologer på forskjellige sykehus og andre som driver et fantastisk arbeid for dem som lider.

Som jeg skrev rett etter vi var i Ukraina i påsken, ble et rehabiliterings senter vi besøkte i Pavlograd, helt øst i Ukraina, truffet av en drone bare dager etter at vi reiste. Heldigvis ble ingen av de 50 beboerne skadet, men alle viduene i det store bygget ble blåst ut. Delen av bygget som ble truffet tok også fyr. Det ble gjort en innsamling for å hjelpe dem, og sammen med det dere var med å gav, kunne det settes inn nye vindu i alle rommene bare to uker senere. Beboerene er ved godt mot, selv om de har fått mer trøbbel i etterkant. En storm rev deler av taket av, da konstruksjonen ble veldig svekket av droneangrepet. Men de gir ikke opp. Alt skal fikses og flere skal få hjelp.

Utenfor byen Lutsk vest i Ukraina er et annet senter vi har besøkt flere ganger. Der er det nå over 40 beboere fordelt på 3 hus. De fleste av disse har vært aktive soldater i krigen som pågår. Selv om forrholdene de bor under er veldig enkle, er de overaskende positive og løsnings orienterte. De har bygget egne trenings manualer, laget et ute kjøkken, bygget benker og bord for å kunne gi plass til flere som trenger hjelp.

Selv om det til tider har vært en kald vinter og vår, legger ikke det noen demper på stemningen. Det gjør jo heller ikke noe at en av de nye beboerene er kokk og gjerne bidrar til å gjøre hverdagen så nærme en god som mulig.

Møter og leder seminarer

I de menighetene vi har besøkt de siste to månedene har vi hatt seminarer med lederne i de fleste av dem. Mange av de som var i menighetene når krigen startet er flyktet til forskjellige steder i verden. Nye er kommet til og mange ønsker å lære mer.

Nye impulser utenfra ønskes velkommen. Mange ser at det nå er tid for å gjøre forrandringer på mange områder. Smerte og lidelse viser fort at enkelte ting nok ikke fungere like godt som de var tiltenkt. Da er det av og til godt å kunne få noen nye impulser og tanker fra mennesker fra andre land og steder. Andre tanker og kulturer. Vi har alle så mye å lære av hverandre, det ligger så mange muligheter, både for hver av oss personlig, men også for de forskjellige gruppene vi hører til.

I byen Lutsk var to menigheter samlet. Her kommer det mange nye fra arbeidet de driver for dem som sliter med rus. I tillegg består den ene menigheten nesten bare av mennesker som er flyktet fra øst Ukraina. Mange av dem har store traumer og har måtte forlate alt de har og kjenner for å berge livet. Dette forrandre mye av synet og tankene om livet, men også forholdet de har til tro. Byen Lutsk ligger ikke så langt fra Polen og er et mye roligere sted. Noen drone angrep, men heldig vis ikke så ofte.

Det er stor kontrast fra Lutsk til Odessa. Der er drone og rakkett angrep nesten daglig. Denne vakre turistbyen som før krigen hadde over en million innbyggere. Med lange fine strender og flere store havner, var de en viktig del av den Ukrainske økonomien. I dag henger det plakater med informasjon om miner på alle strendene. Folk advares mot å gå ut i vannet, selv om det gjøres en formidabel innsats for å fjerne miner som kommer drivende.

Turistene er naturligvis borte og i havnene er det lite trafikk. De prøver å få ting opp og gå igjen, men det er ikke enkelt når det stadig er nye angrep. Havne administrasjons bygget er skutt i stykker og fremstår helt ubrukelig. Likevel jobber flere menigheter hardt for å gjøre en forskjell for mennesker i og rundt byen. Alle steder samles det inn penger og ting for å hjelpe både soldater og sivile som på forskjellige måter måtte trenge det.

Besøk i Kristiansand

Vi fikk også treffe en gruppe leger og psykologer fra Ukraina i Kristiansand. Disse arbeidet hovedsakelig med barn. Flere var innvolvert i traumebehandling på forskjellige sykehus. I Kristiansand var de og fortalte om deres erfaringer både på universitetet og på sykehuset.

Sammen skal vi i løpet av høsten gjøre flere ting sammen på noen av sykehusene de arbeider på. Barna er fremtiden i alle land, og disse trenger mer en de fleste med alle de tingene de har opplevd.

Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Soldater spør etter bibler

Tue, 20 May 2025 15:51:20 GMT

Et takknemlig team er med å gjør en forskell

Det er en enorm på kjenning å være soldat på frontenlinjen. Mange sliter og leter etter noe trygt. Noe som kan gi håp. Vi får være med å gi den det de spør etter.

En av mine gode venner i Ukraina er feltprest. Han har selv kjempet som infanteri slodat, men etter å vært ute av hæren en perriode etter alvorlig skade, vervet han seg igjen. Denne gangen for å jobbe som feltprest.

Han har flere ganger utrykt behovet for bibler. Selv harde soldater som i følge ham selv ikke har villet ha noe med tro og gjøre, ber nå om hjelp. Ateister vil vite mer om Gud. De ber om forbønn og samtaler. I dette er også ønske for bibler stort. Problemet er jo at de ofte går i stykker. Få bibler tåler vann, og det er ikke mange muligheter til å unngå dette i det kaoset de opplever på fronten.

Så når en av vennene våre, Alexandru organisasjonen Make a difference i Romania tok kontakt og lurte på om vi kunne hjelpe med å distribuere en del nytestamenter med salmenes bok, i en ny utgave som tåler vann, var vi ikke vanskelige å be.

En annen liten organisasjon fra Romania, Bridges of faith, som ledes av Thomas Kraus, driver hovedsaklig med å hjelpe forreldreløse barn fra Ukraina som er kommet til Romania. De så et annet behov i dette med bibler som tåler vann, og tok fatt på oppgaven med å skaffe tillatelser, penger til tryking og så til slutt distribusjon.

Nå har de klart å få det første opplaget til Ukraina. 20.000 eksemplarer. Så nå var det bare distribusjonen igjen. Og der er vi med å hjelper.

Med i teamet som kom med biblene fikk vi treffe flere gode mennesker. Alexandru fra Make a difference(Romania) og Thomas Kraus fra Bridges of faith(Romania) var naturligvis der. Med i teamet var også Mitica Craciun som leder Alpha Romania og Ole-Magnus Olafsrud fra Lusannebevegelsen (Norge).

Teamet her og mange andre er nå med å legger til rett for at disse første 20.000 eksemplarene kommer ut til soldatene ved fronten så fort som mulig.

Vi har allerede sendt de fleste av eksemplarene vi fikk ut til fronten.

En av dem vi har sendt noen eksker til fortalte allerede at de blir mottatt med stor takknemlighet. Han sier at flere gir utrykk for at det de leser i bibelen hjelper, og at de nå kan ha dem med seg over alt, uten å være redd for at de skal gå i stykker.

Så da er de første 20.000 eksemplarene ved å deles ut. Men med rundt en million soldater er det et enromt behov. Neste mål er derfor å kunne trykke opp 100.000 nye eksemplarer. Disse koster 2,5 € per stk. Så det er en enorm oppgave å få til. Men det var mange som mente at det ikke kom til å gå med det første opplaget heller. Nå er de ikke bare trykket, men ute blandt soldatene som spør etter dem.

Bibler er jo alltid tilgjengelig....

Ja, for oss er den det. Vi kan velge i oversettelser og utgaver. Det kan de også i Ukraina. Men for soldatene som oppholder seg langs fronten i ukesvis om gangen, er det anderledes. Ting skjer fort. Krigen tar lite hensyn. Men med disse som tåler vann, er det enklere for dem å putte dem i lommen uten å tenke på at de går i oppløsning.

Vil du være med å gi flere soldater denne muligheten, så ta kontakt med oss.

Takk til alle dere som er med å gjør en forskjell.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til de vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Rehab ødelagt av drone i natt

Fri, 25 Apr 2025 09:11:01 GMT

Ny tragisk natt i Ukraina

I dag voknet jeg til meldinger om at rehabiliterings senteret vi var på sist uke ble truffet av drone i natt.

I påsken var vi blandt annet i Pavlograd. En by ikke så langt fra fronten. Jeg skrev litt om den i forrige blogg innlegg. En by med ca 200.000 mennesker. Vi hjelper til med et rehabiliterings senter der, og har vært der flere ganger, Sist var på langfredag.

På dette senteret bor det nå 50 mennesker. De bor veldig tett, men er utrolig takknemlig for den hjelpen de får. For disse som sliter med rus problemer er ofte et liv på gaten det eneste alternativet.

I Ukraina er det lite hjelp å få om du ikke har penger til å betale. Så i mangel på et godt sosialt system som vi har i norge, faller de som trenger hjelp helt utenfor alt der.

Mange menigheter driver derfor rehabiliterings senter for mennesker med rus problemer. Vi hjelper til med dette både i Pavlograd og andre steder i Ukraina.

Under her er noen få blider fra besøket vi hadde der langfredag. Da var det glede og feiring av påske i fokus.

Så i natt og i tidlig i dag tok livet igjen en ny vendig. På videoer vi får hører vi luftvernet som smeller i bakgrunnen. Så begynner filmer av konsekvensene å komme. Hva nå? Hvor skal vi bo? Kan noen hjelpe oss?

Den fantastiske nyheten denne morgenen er at ingen ble skadet på senteret. Det er 50 beboere som alle våknet av flyalarmer og antilufts skyts. Så etter ikke lenge traff dronen selve senteret. Det meste er nå ødelagt og det brøt ut en brann i bygget.

Etter å ha sjekket at alle var kommet ut og uskadet, begyndte umiddelbart arbeidet med å slukke brannen og redde det som kan reddes av eiendeler og utstyr.

Under her har vi satt sammen noen korte filmer vi har fått fra senteret i dag.

Kan du være med å hjelpe?

Det kommer nok flere oppdateringer etter som de får oversikt over situasjonen, men det som er helt sikkert er at det nå er 50 personer som alle er i desperat behov for et sted å bo. De må rehabilitere det ødelagte senteret eller finne et nytt bygg de kan bruke. Og det må skje fort. Disse 50 personene er alle mennesker som er på forskjellige stadier i rehabiliteringen av sitt rusproblem.

Noen av de mest sårbare vi hjelper trenger oss mer en noen gang.

Om du har mulighet til å være med å gjøre en forskjell her, så er vi utrolig takknemlige for det.

Du kan gi på følgende måter:

VIPPS: 829197

KONTO: 2801 62 73742

Merk det med Pavlograd, så kommer det på rett plass.

På forrhånd tusen takk.

Teamet i Pavlograd

Sun, 20 Apr 2025 07:20:40 GMT

Begynnelsen på påskehelgen ble ikke som ventet!

Vi er i byen Pavlograd i fylket Dinpropetrovsk, ikke så langt fra Donetsk fylkes grense. En by som hadde ca 100.000 innbyggere da fullskala krigen startet i 2022. Nå regner de med at det er ca 200.000 her. Mange av dem som flykter reiser ikke så langt. De håper de snart kan reise hjem igjen. For noen har denne middlertidige tilværelsen nå vart siden 2014, for andre ikke så lenge. Men felles for dem alle er at de siste 3 årene har vært veldig anderledes. En berg og dalbane av føleser, som veksler mellom håp og fortvilelse.

Her har vi vært flere ganger og forskjellen er stor fra sist tur sommeren 2024. Den militære aktiviteten er mye større nå og prisen de betaler for krigen kommer også veldig mye mer til syne. Sammtidig er besluttsomheten og viljen til å kjempe også mye tydeligere.

Alarmen om mulige luftangrep går hele døgnet og bare på skjærtorsdag gikk alarmen 17 ganger. Hele tiden kjøres masse utstyr ut til fronten, sammtidig som annet utstyr kommer i retur for reperasjon.

På onsdag før skjærtorsdag ble vi oppringt av en gruppe soldater som ville treffe oss, mens de var på vi ut til fronten. De hadde vært å fått en hvil og oppdatert utstyret sitt. Nå ville de gjerne innom kirken og snakke litt med oss. Bli bedt for, snakke om livet, også det etter døden. Alvoret treffer fryktelig hardt når en er så nærme fronten. Det som for oss er umulig å sette seg inn i, er på mange måter slik livet virker her.

Mens vi gikk en tur i byen, kom vi forbi torget, hvor de som alle andre byer har hengt opp bilder av lokale soldater som er falt i krigen. En av dem som var med oss, som selv vervet seg da krigen begyndte, fortalte litt om dem som var avbildet. Flere av dem hørte til kirken der han selv hadde virket som ungdomsleder før krigen startet. Jeg spurte ham om han kunne fortelle litt på en video, og her kan du selv se hva han sier:

Begravelser av soldater skjer hele tiden her i øst Ukraina

Skjærtorsdag hadde vi planlagt å reise tidlig mot byen Krematorsk i Donetsk fylke. Dette ble plutselig utsatt en stund da en av medlemmene i menigheten vi jobber sammen med døde et sted langs fronten og skulle begraves.

Først var det hjem til familien og en åpen sermoni utenfor huset, der den avdøde lå i åpen kiste med familien i dyp sorg rundt. Etter stunden der, med både venner, soldater og naboer til stede, bar det i kortesje igjennom byen. Det var en sterk opplevelse å få være med på. Nesten alle stoppet opp langs veien når vi kom forbi, både gående og kjørende. Mange gikk ned på kne i respekt og det er tydelig at her i Ukraina er det dem som gir sitt liv for landet som er de ekte heltene. Ingen spør hvor de kommer fra eller hvem de er. De har gjort alt de kunne for å beskytte familie og venner. Kjempet for at de som er igjen skal kunne ha frihet til å leve livene sine så nær som mulig til det vi gjør.

Da vi kom til kirkegården var det en egen avdelig for lokale soldater der. Flere av medsoldatene kom og fortalte om sine møter med "Pastoren", for det var kallenavnet de hadde gitt ham. Selv i harde kamper prøvde han å oppmuntre de andre, strekke ut en ekstra hånd, sammtidig som han delte håpet om et evig liv i himmelen, ikke av gjerninger, men av bare nåde. Påske budskapet hadde påvirket dem mye mer en å være en høytid med fri en gang i april.

De få dagene vi har vært i Pavlograd nå, blir det gjort plass til tre nye bilder i tillegg til de seks som allerede er oppe på kirkens egen minnevegg.

Besøk på militær sykehus i Krematorsk

Etter en militær salutt, ble han stedt til hvile og vi startet turen mot Krematorsk. Juni 2024 var vi også på denne turen. Da kjørte vi på fine motorveier, men nå var fronten kommet mye nærmere, så den "nye" hovedveien var en skikkelig lokal vei som på ingen måte var beregnet for den trafikken som gikk der.

Da vi endelig kom frem traff vi flere av kirurgene der. De skiftet mellom dette sykehuset noen få mil fra fronten og et stabiliserings punk der de sårede kom inn nærmere fronten.

Gjensyns gleden er alltid stor blandt menneskene her. Noen av disse oppholder seg ofte på steder med veldig høy risiko. Da blir også gleden over pausene og felleskapet så viktige. Til sykehusene hadde vi handlet inn kassevis med frukt. Noe ble satt ut til dem som var i Krematorsk, mens de fleste kassene ble lastet opp i en varebil og kjørt ut til stebiliseringspunket nær fronten.

Også her var det påskebudskapet om Jesu offer som var det de ville vi skulle bidra med, og når vi hadde nattverd i en av matsalene, strømmet soldatene til. Jesu siste måltid som han selv innstiftet på skjærtorsdag skulle vi få oppleve sammen med sårede soldater og kirurger i Donets fylke midt i denne krigen. Noe som kanskje ikke betyr så mye for oss i trygge Norge, betyr utrolig mye her.

På vei hjem ble vi oppringt av en fra Dobropillja. Han hadde sett vi var ute på veien. En instendig bønn om et kort stopp på veien, var ikke vanskelig å møte. Denne byen er nå 75% soldater. De fleste av innbyggerne er flyktet. Selv har han valgt å bli med familien sin, da de driver det eneste firmaet i sitt slag som fremdeles er opprativt i området. "Mange trenger våre tjenester. Både sykehus, politi, militæret og kommune administrasjonen. Derfor blir vi for å hjelpe så godt vi kan" var svaret jeg fikk når jeg lurte på hvorfor de ikke hadde gjort som så mange andre som har reist.

Vi skal strekke oss langt i å gjøre en forskjell.

Disse dagene nær fronten har gjort sterke inntrykk. Det å se hvor villige menneskene her er til å kjempe for friheten sin, hvordan de bryr seg om hverandre uavhengig av tilhørighet.

Flere ganger har jeg nå opplevd at forskjellige takker nei til økonomisk hjelp: Det er andre som trenger det mer en meg er svaret jeg har fått. Men om du vil besøke oss, så betyr det så mye mer. Vær vår venn i denne vanskelige tiden.

Visst skal vi komme, vi skal være ekte venner som bryr oss om hele mennesket. Men vi vil også være med å gi, både med mat, som all frukten vi kjøpte inn til sykehusene på dette besøket, med rehabilitering og omsorg. Vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe der det er behov.

Så igjen takk til dere som er med å gjør dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Geir Berge forteller om noen av sine opplevelser i Ukraina

Thu, 27 Mar 2025 08:33:10 GMT

Dette er andre gangen jeg er med til Ukriana.

Det er i begynnelsen av februar, og jeg får en telefon fra Helge Flatøy:

«Hei Geir, vil du være med å kjøre ned en minibuss til Ukraina i begynnelsen av mars?

Svaret ble «ja det passer bra»

For nærmere reisebeskrivelse av turen, les bloggen «Ukraina trenger vår støtte og hjelp mer enn noen gang», så ønsker jeg å fortelle litt om mine opplevelser på reisen.

Dette var min andre tur til Ukraina etter at krigen startet, første turen var jeg med og kjørte en konvoi med humanitær hjelp fra Romania til Ternopil i Ukraina.

Flyalarmene var stressende.
Det er ikke alle plasser man hører flyalarmene, så for å få varsel på innkommende trusler er det utviklet en app som gir beskjed på telefonen. Denne appen lastet jeg ned og aktiverte alarm i det området jeg var i. Alarmen gikk hele tiden, og det var ganske stressende – høy og intens lyd, så det endte med at jeg skrudde av varselet. Da gikk det opp for meg at dette har de levd under her i 3 år nå.

Det som gjorde størst inntrykk på meg var møtet med enkeltmenneskene.

Nå vil jeg dele noen av disse møtene med dere:
Da vi skulle ta toget fra Zaporizzja til Kyiv, satt vi inne i avgangsterminalen og ventet på at toget skulle komme inn og vi kunne gå om bord. Plutselig gikk lyset, og flyalarmen i byen begynte å ule voldsomt. Vi ble jaget ut at avgangshallen og ned i en undergangs tunnel. Mens vi stor der nede og ventet på at faren skulle gå over, begynte tolken vår å fortelle meg om hvordan barna hans slet med traumer og angst etter 3 år med konstant frykt, og stressende alarmer.

Tårene trillet nedover kinnet på tolken (og på meg) da han åpnet opp om hva krigen hadde gjort med dem, selv om de ikke hadde opplevd direkte kamper eller blitt direkte truffet.

Det gikk plutselig opp for meg, at her er det mange som er berørt av krigen selv om de ikke har opplevd å bli fysisk skadet i krigshandlingene.

Vi besøkte en menighet utenfor Kyiv. Der hadde det vært droneangrep kvelden før. Familien jeg snakket med fortalte at de hadde gått inn på badet som var uten vindu, og barna la seg i badekaret. Da kom det fra deres sønn: «Jeg er for ung til å dø nå, jeg er jo bare 8 år»

Da vi var ute og besøkte Rehab senteret som Dare2be er med å hjelper, filmet jeg for å lage en liten video om senteret. Jeg hadde med meg dronen min og gav beskjed om at jeg skulle filme litt. Trodde alle hadde fått med seg dette, men en av beboerne hadde dessverre ikke fått dette med seg, og ble ganske stresset da jeg fløy over huset med dronen. det er naturligvis mange i Ukraina nå som lett blir streeset av ting som vi overhode ikke tenker på.

Midt i alt det vonde og triste, så er det også mye som er veldig flott. Når vi reiset rundt og besøkte forskjellige menigheter, så drev alle med utstrakt hjelpearbeid, både til de som kjemper og til de om er hjemme og trenger hjelp. Utrolig mye ubetinget nestekjærlighet og folk strekker seg langt for å hjelpe de som trenger hjelp.

Utrolig lærerikt å få være med Helge Flatøy å møte så mange flott mennesker som har et stort hjerte for å hjelpe, noen faktisk med livet som innsats.

Takk for turen og felleskapet Helge.
Salva Ukrajini

Vi kan være med å gjøre en forskell.

Det er vanskelig å forstå smerten og lidelsen de opplever i Ukrain. Vi er så heldige som har så mye, og en av de tingene vi tar forgitt er tryggheten. Men vi skal ikke glemme dem som ikke kan legge seg uten å vite hva som skjer i løpet av natten, selv om vi heldigvis ikke kan forstå denne smerten.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise at de ikke er glemt.

Tenk at vi kan få være et lyspunkt og vise dem at det er noen som tenker på dem. At vi bryr oss, både vi som er trygt her hjemme og de som reiser for å hjelpe. Dette er et team arbeid, som alle kan være med på

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Minibussen redder allerede liv

Mon, 17 Mar 2025 16:32:22 GMT

Ting går fort i Ukraina.

Turen vår hadde fire mål. 1: Lever en minibuss. 2: levere 2.500 Manga bibler. 3: Møter med andre organisasjoner. 4: Møter med og i lokale kirker.

Mandag for en uke siden hadde vi oppfylt både det første og andre målet vårt. Vi leverte minibussen i Zaporizjzja. Det er en organisasjon som heter: A Jesus Mission som fikk den. De reiser til landsbyer som har mistet tilgangen på rent vann med store tanker. Dette er natruligvis utrolig viktig for dem som har mistet tilgangen. For 2 år siden sprengte russerene en stor demning i området, noe som førte til at veldig mange også mistet vannet i brønnene. I tillegg kjører A Jesus Mission og evakurer mennesker som ikke klarer å komme seg bort fra frontlinjen på egen hånd.

Torsdag, tre dager etter at de hadde fått bilen, fikk vi beskjed om at registreringen var i orden og nye ukrainske skilter var på vei. Lørdag fikk vi bilder av første turen de hadde hatt med minibussen. Da var de helt inne på frontlinjen i en by som heter Andriivka i Donetsk fylke. Her hentet de en ung gutt, besteforreldre og et par andre som ikke hadde mulighet til å komme seg bort.

Dette gør de med stor fare for eget liv. En av dem som var med å hjalp til med lydanlegget på en leir vi var med på i August sist år, opplevde at bilen han kjørte ble truffet av en drone. Han overlevde, men mistet både venstre arm og ben.

Under her kan du se noen bilder av dem som fikk hjelp til å flykte og et par kart som viser byen de ble hentet ut fra.

Manga biblene ble levert på vei til Zaporizjzja. I Liviv, Kiev, Lutsk, Bila Tserkva, Pavlograd, Dinpro og Zaporizjzja fikk både kirker og organisasjoner flere hundre eksemplarer hver.

Disse Manga biblene, er en japansk tegneserie versjon av de fire evangeliene. De er veldig popplære blandt både unge og soldater. Så det var gøy å se, ikke bare gleden til lederene vi leverte dem til, men også flere som fikk et eksemplar. I en tid hvor håp ofte er vanskelig å finne. Der mange opplever at platformen i livet svikter, så gir bibelens ord om fred og frelse håp. Vi er veldig takknemlig for at vi får være med å bringe dette håpet i en veldig vanskelig tid for folk her i landet.

Undervisningen denne uken har hatt temaet praktisk misjon. For selv om ting er vanskelig her nå, så er fokuset virkelig ikke bare på seg selv, men over alt treffer jeg mennesker og hører historier som forteller om å gi til andre, det være seg mat, klær og penger. Men for disse som har fulgt undervisningen denne uken, er det å dele budskapet om at det finnes en Gud som ser, en Gud som bryr seg, en Gud som elsker og ønsker oss velkommen, fokuset. Hjelp oss å formidle dette til andre, ikke bare her i Ukraina, men også andre steder i verden så fort denne krigen er over og vi kan reiser igjen.

De siste dagene har vi hatt møter med ledere fra forskellige organisasjoner og kirker i flere byer, vi har besøkt rehabiliterings senteret vi er med å hjelper samt vært med på møter i flere kirker.

Nå i krigen er det mange muligheter til å hjelpe og gjøre en forskell her i Ukraina. Vi har derfor hatt møter og kontakt med ledere i flere store organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Humedica, Mersy Farm og Estern Europe Mission. Vi har vært med å laget flere radio program som blir sendt i hele Ukraina i tiden som kommer.

I Kiyv og i Bila Tserkva var vi med på møter lørdag og søndag. Menneskene vi treffer er så takknemlige for besøkene at det er vanskelig å forstå at det skal bety så mye. Men for dem gjøre det akkurat det. Det å bli sett, det å vite at det er mennesker som bryr seg og ønsker å hjelpe inspirerer også dem til å gjøre en ekstra innsats.

Du kan være med å gjøre en forskjell.

Vi sitter nå i en bil på vei til Krakow, for å fly hjem i morgen. Masse nye inntrykk, som forteller oss at vi må stå på. Mange av menneskene vi har møtt har historier vi håper vi aldri får oppleve. Men vi kan og er med å gjøre en forskell for mange av dem.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Ukraina trenger vår støtte og hjelp mer en noen gang

Wed, 12 Mar 2025 19:30:31 GMT

Usikkerheten er stor, men frihets ønsket er størst.

Vi er i igjen tilbake i Ukraina.

Denne gangen er vi på en veldig anderledes tur. I høst var vi noen dager sammen med noen venner fra USA som gjør en utrolig viktig og bra jobb i Ukraina. En gruppe rocke musikere bestemte seg for å gjøre en forskjell når krigen begynte. De reiste ned til Romania og jobbet seg innover i Ukraina mens de har gjort det de kan for å hjelpe mennesker i nød, både med evakuering og nødhjelp. I tillegg har de vært til stor hjelp for menigheter og organisasjoner med å arrangere sommerleir for barn og ungdom samt vært en stor ressurs på forskjellige senter for interne flyktninger.

I slutten av november besøkte jeg dem og de fortalte da om en opplevelse de hadde hatt et par måneder før. Sam, som er en ung gitarist, var ute for å evakurere noen mennesker langs fronten, da han ble angrepet av en drone. Den russiske dronen peilet seg inn og eksploderte rett under tilhengerfeste på bilen. Heldigvis ble Sam ikke selv skadet, men bilen måtte han la stå igjen. Det var hull etter splinter i taket rett over sjoførsetet, så det var nære på.

Etter vi kom hjem til Norge, tok Kent Andersen fra Kristiansand kontakt og ville gi en minibuss til arbeidet i Ukraina. Sammen kom vi fort til at dette var riktig mottaker, så etter at noen av vennene våre i Øvrebø Frikirke hadde gjort noen reperasjoner, ble bilen EU godkjent og vi kunne kjøre nedover.

Mens vi holdt på med forberedelsene ble vi kontaktet av New Life Ministries, som lurte på om vi ville ha med oss et lass med bibler til Ukraina. Så når vi kjørte på fergen i Kristiansand hadde vi også fått med oss 2.500 bibler vi har levert til forskjellige menigheter vi jobber sammen med.

Med Geir Berge og Helge Flatøy som sjofører, kunne vi bytte på å kjøre og sove. Så litt over 3.000 km ble unnagjort på 2 døgn.

På veien ned til Zaporizjzja, hvor vi skulle levere bilen, var vi innom flere byen hvor vi møtte mennesker fra forskellige menigheter med sterke historier. Menigheter i Lviv, Lutsk, Kyiv, Bila Tzerkva, Pavlograd, Dinepro fikk alle hver sitt lass med bibler de kan dele ut. De siste 200 vi hadde igjen ble med oss til Zaporizjzja hvor organisasjonen A Jesus Mission, som har vi gav minibussen til fikk.

Det er så mange historier vi kan fortelle, alle har sterke historier om opplevelser de har hatt de siste tre årene. Felles for alle vi har truffet er også at de er virkelig slitne, men veldig bestemt på at den kampen som kjempes er for frihet, ikke bare frihet til å kunne ha et eget land, men frihet til å kunne være med å forme sin egen fremtid. Vi vil ikke tilbake til det fengslet vi en gang levde i er de veldig tydelige på.

Alle er engasjert i å hjelpe, både sivile og det militære på alle måter de kan. Pastoren i Lviv er også feltprest og reiser derfor mye blandt soldatene. De vi besøkte fra Pavlograd og Dinpro bor nærme fronten og er for mange som flykter første stopp på veien, hvor de får litt hvile, en dusj, mat og omsorg.

Det er så mange som har opplevd så mye smerte

Han vi traff i Dinpro fortalte at første lørdagen etter krigen startet, fikk de et stort strømbrudd. Han tok derfor med seg et aggregat han hadde hjemme og kjørte med det til kirken for å se om han kunne fikse noe der. Mens han var i Kirken fikk han en telefon om at huset hans var truffet av raketter. 7 hus var helt ødelagt og 56 hus ble alvorlig skadet. Kona var ute av huset akkurat når det smalt og overlevde på en mirakuløs måte. Så for å sitere ham selv: "Vi sto plutselig igjen med kun klærne vi hadde på oss, et agregat og en bil. Ellers var alt vi hadde borte."

Naboer og venner samlet seg fort og i dag har de fått hjelp til å kjøpe en leilighet. På tross av dette tapet av hjemmet de hadde bygget opp over mange år, er takknemligheten og besluttsomheten noe som vi bare er veldig imponert over.

Møte med en av pastorene vi møtte i øst gjorde sterkt inntrykk. Vi hadde måltid og snakket sammen. Han fortalte sterke historier og han måtte rett som det var tørke tårer (vi også). Da vi skulle gå ba han instedig om at vi måtte være litt til sammen med ham. Vi ble litt lenger, men det var vondt å reise videre når vi så hva det betydde for ham at vi kom på besøk. Utrolig sterkt å oppleve at bare det at vi kom på besøk betydde så mye.

Tilbake til Zaporizjzja

Før vi kjørte det siste stykke fra Dinpro til Zaporizjzja, fikk vi tatt en service på minibussen, med skift av olje og diverse filter. Denne minibussen skal brukes til evakurering av mennesker langs fronten, i tillegg til å kjøre ut vann til byer som har mistet vanntilførselen på grunn av krigen. Dette er et risikabelt arbeid, men de som er villige til å gjøre dette fokuserer på at de redder liv. Å møte unge mennesker fra USA som velger å risikere sine egne liv hver dag for å redde andre gjør dype inntrykk. Her var det ikke store ord, men et stort fokus på at vi alle er verdifulle og fortjener en mulighet til å leve, Leve et liv i frihet.

Natt til mandag, mens vi var på vei sørover, ble Zaporizjzja anngrepet av droner og rakketter igjen. Luftvernet ble aktivert og mye ble skutt ned. Mens dette holdt på, hørte Sam et smell i en av bilene utenfor. Da han kom ut mandags morgen, var det hull i taket og hjulbuen i den ene varebilen. Under bilen fant de en kule fra luftvernet. Det er ikke bare droner og raketter som faller ned, men også luftvernet som beskytter utgjør en fare for menneskene her nede.

I går kom vi tilbake i Kyiv, etter noen lange dager i bil, med over 3.000 km på 2 døgn. Humpete natt tog fra Zaporizjzja og lite søvn. Det kjennes utrolig godt å våkne opp i en god seng. Noen venner her har lånt oss en leilighet midt i sentrum av byen. Så de neste dagene skal vi være i området her, hvor vi skal møte mange av vennene våre, samt knytte nye kontakter.

Sammen gør vi en forskjell.

Vi treffer så utrolig mange mennesker, med materielle behov som vi aldri kan dekke. Men for dem vi kan hjelpe, så betyr det ofte alt.

Takk til alle dere som er med å gjør dette mulig.

Uten Kent Andersen og familien hadde ikke Sam fått en ny bil han kunne redde mennesker med. Tusen takk Kent.

Uten New Life Ministries , hadde vi ikke kunnet gi alle disse bibelene som både unge og soldater er så takknemlige for å få.

Ikke minst en stor takk til Sam og teamet fra A Jesus Mission som hver dag kjører ut til fronten for å redde mennesker.

Uten dere som er med å støtter økonomisk hadde ingen ting av dette vært mulig.

Så tusen takk til alle dere som er med å gjør en forskjell.

Skulle du sitte på en minibuss eller en varebil som er i god nok stand til at den kan brukes i arbeidet langs fronten, kjører vi den gjerne ned og sørger for at den er med å gjør en forskjell.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Jula er en gave og en mulighet for oss.

Sat, 28 Dec 2024 10:46:54 GMT

Juleselskaper, fest og morro midt i en alvorlig tid.

I løpet av en hektisk uke, hvor flyalarmer og rakettangrep har ødelagt bygg, liv og tilgang på strøm, Hvor julefreden har blitt kraftig forstyrret i et enormt stort land, hvor millioner av mennesker igjen har måtte forholde seg til realiteten.

Her har vi fått lov til å være med å lage julefest for flere hundre mennesker i fem byer. Vi har vært med å gi jul til et rehabiliterings senter for menn, tre kirker, et mor barn senter og ett hjem for mennesker med spesielle behov.

Vi begynte i vest Ukraina som jeg skrev om i sist blogg. Der fikk vi ha en skikkelig grill middag på et rehabiliterings senter med dem som bodde der. Utrolig gøy å kunne være med dem, selv om vi hadde litt språkproblemer. Men selv om ordene kan være vanskelige å forstå, så finnes det også et hjertespråk som fungerer alle steder. Spesielt Martin Wikstøl som var med til Ukraina igjen, har en egen evne til å formidle omsorg og kjærlighet til mennesker han møter.

Så etter et par dager helt vest i Ukraina reiste vi med natt toget til Kyiv, hvor vi kom tidlig om morgenen den 22 desember. Der ble det en hektisk dag, med hundre mennesker på julefest. God mat, julesanger, gaver og masse tid til felleskap gir jo også mange muligheter til nye relasjoner.

Lille julaften ble rolig for oss. Tid til å kikke litt rundt i Kyiv, prøve å ta inn litt av stemningen i byen, mens vi ladet opp til de neste hektiske dagene.

Julaften og første juledag ble både annerledes og spesiell for oss. I Ukraina feirer de nå jul 25 desember. Men uten tradisjoner og med krigen som bakteppe.

Ukraina har alltid hatt ortodoks julefeiring den 7. Januar, men dette er andre året de feirer jul i desember. De har flyttet julen for å være mer lik den vestlige kalenderen. Men selv har har vi forskjeller. For oss er jo juleaften den store dagen, men i Ukraina er det den 25 desember, 1 juledag som er dagen. I tillegg er det ikke fridager eller helligdager som blir praktisert nå. De har bestemt at det ikke blir hellig og fri så lenge det er krig. Dette gir jo noen for oss litt merkelige opplevelser. Alt er åpent og folk jobber som normalt hver dag. Også julaften og 1 juledag. Å arrangere samlinger blir jo også litt utfordrende når mange er på jobb, så vi måtte bare gjøre det best ut av situasjonene og bruke kvelder og helg.

Den 24. Desember reiste vi til byen Bila Tzerkva, hvor vi fikk være med å lage julefest på et hjem for mennesker med spesielle behov. Der var det både unge og eldre, som med stor energi utrykte sin store glede over besøk og gaver, etter at de hadde opptrådd for oss med både sang og dans. Vi har en enorm respekt for de frivillige som står på, og gjør så enormt mye for disse som ikke er i stand til å fikse alt selv.

Så etter en handlerunde, var vi i full gang med å lage mat til julefesten vi skulle ha 1 juledag. Her fikk vi låne et kjøkken i en leilighet, som gav oss noen artige utfordringer. Og her kom jo igjen den store utfordringen som vi ikke tenker så mye på, strøm. Med rasjonering på strøm, er det jo skikkelig irriterende når noe står i ovnene og strømmen forsvinner noen timer. Så er det jo greit med batteri-backup, men at det skulle holde var på hengende håret. Julefesten vi hadde i Bila Tzerkva var veldig nære å bli uten mat. Noe vi hadde opplevd som veldig skuffende, men som de i Ukraina er blitt mer vandt til etter snart tre år med krig.

Første juledag var Martin Wikstøl tilbake i Lutsk og feiret med menigheten der, mens Helge Flatøy var i Bila Tzerkva. Igjen var det mye sang og lek, god mat og felleskap.

Så fikk vi mulighet til å være de fleste stedene. Mor/barn senteret lenger nord i landet rakk vi ikke å besøke denne gangen, men vi kunne sørge for at de i det minste fikk litt ekstra både til gaver og mat.

Så er vi hjemme igjen.

Ei uke på tur med enormt mye inntrykk. Masse tilbakemeldinger fra mennesker som opplever å bli sett, som har fått en pause fra en brutal hverdag og er slitne. På vei hjem blir flyet vårt kanselert, og vi må ta en liten ekstra tur. Vi kom hjem til riktig tid, men jeg kjente litt på hvor fort jeg glemmer alt vi har fått være med på. Hvor fort de små tingene som utfordrer mine egene hverdagsplaner overskygger gleden og minnene.

Under her er et situasjonskart over flyalarmer i Ukraina 25.desember kl 10:10. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at de ikke er glemt.

Takk til alle, firma, menigheter og personer som har gjort dette mulig. Uten dere ville det blitt en fattigere jul for så mange.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til noen av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Jul i Ukraina

Mon, 23 Dec 2024 11:04:16 GMT

Julen varer lenge for noen av oss.

Det er morgen lille juleaften og vi har allerede hatt tre julefeiringer.

Vi kom til Ukraina torsdag kveld. Allerede fredag var det julefeiring på et rehabiliterings senter for menn. Spesiellt for oss norske å skulle grille julematen, men var jo det vi gjorde i Danmark også sist uke.

På rehabiliterings senteret var det god steming, det er jo ikke hverdag de får kose seg på den måten. Trenings rommet var ryddet og gjort om til fest lokale. Brettspill, dart og playstqtion var satt fram. Så da var det bare for oss å gå rett inn i feiringen der. Martin Wikstøl ble fort veldig poppulær, men god erfaring på FIFA. Fotball er jo alltid en vinner, så det ble fort noen landskamper der.

Lørdagen var det julemøte i menigheten i Lutsk, hvor vi deltok. Martin skal tilbake dit den 25 desember for å være med på en lovsangs kveld sammen med dem. Menigheten her består stort sett av interne flyktninger, som har samlet seg og prøver å få livet tilbake i normale former igjen. I tillegg til sine egne utfordringer, har de et stort engasjement for dem som fremdeles bor i områdene hjemme, nær fronten.

Lørdag kveld reiste vi med toget til Kyiv, hvor vi fikk være med å arrangere julefest for nesten 100 personer søndag formiddag. Det ble en hektisk dag for oss, som skulle lage mat til alle. Under festen sang Martin flere sanger som ble veldig godt mottatt.

Så i dag er det lille julaften. Vi skal bruke dagen til å handle litt, mens vi lader opp til de neste dagene. I morgen skal vi feire på et barnehjem, så blir det to feiringer den 25 desember i to forskjellige byer.

Flyalarmen går hele tiden, Vi var ute en liten tur i går kveld, da vi kom forbi et sted som ble truffet av rakett for bare 2-3 dager siden. Midt i Kyiv by. Menneskene her lever under veldig vanskelige forhold. Det syntes ikke sånn med en gang en kommer inn i landet eller i byene, men en skal ikke være her så lenge før en begynner å se litt av det som beveger seg bak den ytterste fasaden vi alle har.

Mange er veldig slitne, slitne av å ikke kunne sove igjennom natten på grunn av alle flyalarmene, sliten av å ikke kunne vite om en lever eller er frisk i morgen, slitne av å ikke kunne være trygg på om landet vil bestå, slitne av å føle seg alene og forlatt.

Vi er utrolig takknemlig for muligheten vi har fått også i år. Muligheten til å kunne fortelle at det er veldig mange som bryr seg, at om det ikke var for alle dem, hadde heller ikke vi kunnet kommer nå.

Vi er takknemlige for å kunne lage julefeiring fyldt med håp og glede til så mange disse dagene. God mat, oppmuntringer og fantastisk sang av Martin Wikstøl.

Men mest av alt er vi takknemlig for responsen vi får her nede. Det å se mennesker få tent håpet om fred og frihet, se takknemligheten og gleden over at noen bryr seg, og ikke minst se at mennesker kommer til tro og søker evig fred.

Tusen takk til alle dere, bedrifter, menigheter og enkelt mennesker som er med å gjøre dette mulig. Vi er utrolig takknemlige som får gjøre dette. Dem vi møter takker og takker. Sammen skaper vi ikke bare en bedre juletid for mange hundre mennesker, men vi sprer lys og håp om en bedre fremtid.

VI nærmer oss jul

Wed, 18 Dec 2024 10:41:33 GMT

Adventstiden blir lang når vi venter på noe godt.

Vi var tre spente personer fra Kristiansand og Vennesla som reiste innover mot Kyiv med toget fra Polen. Spente på hva vi møter, både av krigen, men først og fremst i møte med menneskene vi skal være sammen med.

De første dagene fikk vi være med å forberede høst takke fest. Det er jo ikke noe vi driver med hjemme. Enda mer spessielt blir det når de som lever midt i krigen med alle konsekvensene det medfører, velger å lage en egen takke fest for alt de faktisk har. Masse utstyr ble rigget opp, vi fikk se litt på de siste forberedelsene på hva som skulle presenteres på scenen før det hele kjørte i gang.

Et imponerende opplegg, men både voksne og barn på scenen ble en utrolig fin og uvirkelig start på denne turen. Det å se og oppleve takknemligheten rundt bordene mens vi fikk spise sammen etterpå er en unik opplevelse som setter dype spor. Midt i alt dette, så er det mulig å takke. Takke for maten, takke for livet, takke for relasjonene og tro på fremtiden.

Flere flokket seg rundt bordet der vi satt. De hadde så mange spørsmål: om Norge, hvorfor vi kom til dem, før vi igjen og igjen ble fortalt hvor mye det faktisk betyr at vi er her. Da forstår de at mange bryr seg, ser dem og tenker på dem. Da er det godt å kunne fortelle at hadde det ikke vært for at det er mange hjemme som bryr seg, så hadde det også vært veldig vanskelig for oss å gjøre det vi gjør her i Ukraina.

Etter noen dager i Kyiv dro vi ned til Sumi fylket, til byen Hlukhiv som ligger kun 10 km fra den russiske grensen. Her traff vi en av våre gode venner som vi skal jobbe sammen med fremmover. Han var ungdomspastor i en lokal menighet øst i Ukraina da krigen begyndte. Etter å ha meldt seg til tjeneste ble han hardt skadet i kampene som pågikk rett utenfor Donetsk by tidlig i krigen. Så var det lang tid med behandling før han nå er tilbake i tjeneste.

Stadige angrep fra droner gjorde at vi reiste litt lenger inn i landet for natten. Nesten daglig blir sivile biler angrepet av droner og folkene som bor her lider mye. Etter at Ukraina gikk inn i Kurst regionen har fronten kommet mye lenger bort, noe som igjen har ført til at det nå nesten bare er droner som brukes her.

Nå skal vi arrangere julefester i Ukraina

I morgen reiser vi to personer fra Norge til Ukraina for å arrangere julefester i 3 byer. Vi skal ha julefeiringer for interne flyktninger, mennesker som har mistet sine kjære i krigen, på barnehjem for utviklingshemmede barn og i flere kirker. I løpet av en uke, skal vi lage julemat, dele ut gaver og spre glede og håp til flere hundre mennesker.

Om du ønsker å være med å hjelpe oss med dette, så er vi utrolig takknemlige for det. Vi skal ut å handle masse julegaver og mye mat, så her er det mulighet til å være med å spre juleglede og håp til noen av dem som lever i krig og usikkerhet. Klikk på linken som heter: Støtt arbeidet under her så kan du være med å sørge for en ekstra håndsrekning.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Vann må vi ha

Fri, 29 Nov 2024 01:12:24 GMT

Nærme frontlinjene, forbi sjekkposter, mange lag med skyttergraver, tank feller og piggtråd bor det fremdeles mennesker som håper å unngå å miste alt de har

Det er så mange måter å hjelpe mennesker på. Men en av de viktigste behovene vi har er vann. Å ikke ha tilgang til rent vann er en katastrofe.

Mens vi hjemme hører i mediene om hvordan frontlinjene kollapser, er det store forskjeller langs den lange frontlinjen. En ting som det sjeldent snakkes om er hvor bred frontlinjen er satt opp. Hvor mange lag den har og hvor vanskelig det er å ta store områder.

Denne uken har vi vært i Zaporizhzhia, som ligger sørøst. Byen ligger på begge sider av Dnipro elven, bærer preg av å være sliten, med masse soldater på vei ut og inn fra fronten. Av en eller annen grunn har byen vært spart for de verste rakett angrepene, selv om den ligger veldig nærme fronten. Her har en organisasjon som kommer ut av det kristne musikk miljøet i USA etablert seg. A Jesus Misson gjør det de kan for å evakuere mennesker fra fronten, men bruker også mye tid på å forsyne områder med vann og andre ting de trenger. Sammen med dem dro vi fra Zaporizhzhia og kom fort til de første forsvarsverkene. Over det åpen landskapet var det hinder så langt vi kunne se begge veier. Så noen km lenger frem, var det ny runde, og vi passerte to til før vi endelig kom frem til landsbyene vi skulle hjelpe disse dagene.

Her høres ofte drønnene fra artilleriet, konsekvensene var tydelig både på hus og på veiene. Noen av husene har de prøvd å bygge opp igjen, mens andre er så ødelagt at det ikke er mulig. Og midt i dette kaoset, så er det noen på en traktor som prøver å holde liv i seg selv og familien mens de er ute på jordene. Men felles for dem alle, er at de henger lange rekker med bilder og info om dem som har gitt sitt liv i kampen for friheten.

Nesten hver uke får disse landsbyene besøk av frivillige som kommer med rent vann i tanker. Det meste av infrastruktur så nære fronten er ødelagt, så mange er avhengige av den hjelpen de kan få. Er det virkelig noen der ute som bryr seg om oss? Hvorfor tar dere fra utlandet risikoen det er med å komme for å hjelpe oss?

Dette er spørsmål som ofte kommer. De forstår ikke hvorfor, samtidig som det er så utrolig takknemlige for den hjelpen de får. Uten denne hjelpen hadde smerten vært mye større. Sannsynligheten for sykdom og ekstra lidelser også.

I byen Zaporizhzhia er det flere menigheter som har bygget rense anlegg for vann. I kjellere står tanker og burer døgnet rundt. Her kommer vi tidlig om morgenen med flere varebiler. Tankene fylles opp og en del kanner kjøpes inn. Det er godt å ha noen ekstra med på tur i et område der ting ofte går i stykker, selv om en passer på så godt en kan.

Når turen går mot fronten vinkes vi hurtig igjennom kontrollpost etter kontrollpost. De kjenner oss og vet hva vi skal. Noen stopper oss for å takke, mens de fleste bare vinker oss forbi. På disse daglige turene er har alle med hjelm og vester for sikkerheten. Håpet er jo at det aldri skal brukes, men det er ikke mer en tre mnd siden en bil måtte settes igjen da den ble truffet av en drone.

Det føles litt merkelig å skulle gå så beskyttet, mens dem som bor der ikke har noe. At det ligger noen granater i gatene, er det vist ikke andre en meg som bryr seg om. Når vi kommer inn i landsbyene kommer de fra alle kanter med bøtter og kanner. Noen har allerede gjort seg klare langs veien. Så vi kjører gate for gate mens vi deler ut det vannet vi har. I den ene byen går vi tom, mens i neste har vi nok til at vi kan fylle på litt ekstra i en brønn de har laget.

Vann tar vi som en selvfølge, kanske livet også

Etter en lang natt på toget kom jeg tilbake til Kyiv nå i morgentimene. Her har det vært nok et stort rakett og drone angrep, så dagen i dag har gått uten strøm. Det er minus i luften og selv fronten føles like fjern som strømmen, tar jeg meg selv i hvor fort jeg tar ting som en selvfølge igjen. På med lommelykta og inn i dusjen. Joda. Vi tilpasser oss veldig fort. Men det er ikke enkelt om en ikke har selv de mest elementære tingene som vann, mat og varme.

Sånn er jo selve livet også. Det handler ikke så mye om hva vi har, men om vi bryr oss eller ikke. De fleste av oss kjenner på hvor lite vi faktisk kan få gjort, mens sannheten er at vi får gjort veldig mye for veldig mange. Ved å være tilstede gir vi håp. Viser at det er noen som bryr seg. Vann er ikke en selvfølge, men noe vi skal være takknemlige for. Vennskap og omsorg er også noe vi trenger. Ting som er lett å ta for gitt når vi har nok av det, men som betyr så utrolig mye for dem som ikke har det.

Takk til alle dere som er med å gjøre dette arbeidet mulig. Takk til alle dere som bryr dere og vil gi av det beste dere har til dem som er glemt eller falle utenfor. I dag, som så mange rundt om i verden feirer "thanks giving" kan vi godt ta et par minutter og takke for det landet vi lever i, for freden vi har. For alle mulighetene som ligger foran oss. Og ikke minst for muligheten til å bety en forskjell for dem som ikke har dette vi ikke en gang tenker over at vi har.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Mens vi venter på fred

Tue, 22 Oct 2024 22:59:01 GMT

Rehabilitering senteret går fremmover

Ett av høydepunktene på turen var besøket på Rehabiliterings senteret vi var å jobbet på i August.

Når fullskala krigen startet i Ukraina februar 2022, gikk det ikke lang tid før dette stedet kom under russisk kontroll. Beboerene og de som jobbet der da, fikk ikke forlate tomten de månedene de var under russisk kontroll. Etter som presset på de russiske soldatene i området økte, kom også beskyldninger om forræderi. Dette ledet til at enkelte ble låst inn i kjellere frem til de russiske soldatene trakk seg tilbake.

Når de ble frigitt, var det flere som ikke klarte å bo der lenger, så nå er det god plass. Så nå gøre vi så mye vi kan for å gjøre senteret ferdig, så de kan øke kapasiteten til 40 personer.

Når vi i begynnelsen av August var nede med et arbeidsteam fra Øvrebø, la vi isolasjonmatter, isolasjons duk og rør til vannbåren varme på gulvene i det meste av første etasje. I tillegg fikk vi lagt inn alt av rør til vann og avløp. Vi fikk også støpt ferdig gulvet på to av soverommene.

Når vi nå kom tilbake, var alle gulvene ferdig støpt. Neste skritt blir å kjøpe fyrkjele, pumpe og det som ellers trengs for å få varme anlegget i funksjon. Her mangler vi ca 9000 US$. Så håper vi å få lagt fliser, innstalere det som trengs på bad og kjøkken så fort som mulig, så alt er klart til å ta imot nye beboere.

I bilde karusellen under viser de første bilden litt av situasjonen når vi reiste hjem i August, så kommer det en del bilder av de ferdig støpte gulvene. Siste bildet er av Thor Erik og Knut fra Vennesla som var med på denne turen, i det de er å ser på et av rommene som brukes av beboerne nå. Ikke et sted vi ville bo, men dem som bor der er takknemlige for den hjelpen og muligheten de får til å komme seg ut av rusen og tilbake mot et rusfritt liv med familie og venner.

Vi besøkte menigheter i Bila Tserkva og Kyiv.

De siste to dagene vi var i Ukraina, besøkte vi byene Bila Tserkva og Kyiv. Her var vi med på møter hvor Helge Flatøy talte. Før og etter møtene var det god tid til mat og felleskap. Det å få mulighet til å bli kjent med noen av menneskene som gjør veldig mye for å hjelpe dem som bor i disse byene er inspirerende og utfordret oss som kom på besøk veldig mye.

Flere ganger fikk vi høre historier om mennesker som har gått igjennom ting, der vi ikke klarer å forstå smerten de må ha opplevd. Men i dag ser vi at de går forran og gjør en enorm innsats i å gi håp til andre. Slik startes nye rehabiliterings senter, som drives av lokale menigheter, der det ikke finnes et offentlig hjelpe apparat som tar seg av noen av dem som sliter mest.

Alle vi treffer har sine historier, ikke minst med opplevelser og erfaringer de har gjort seg nå under krigen. Det å leve med konstante flyalarmer. En av de første nettene vi var i Ukraina, var første natt på nesten to måneder uten at flyalarmen gikk. Så hver natt vekkes de av sirener, ofte av eksplosjoner, både av luftvern og treff av rakketter og droner.

Det å skulle leve i denne konstante frykten hver gang en legger seg. Det å vite at i natt smeller det, er en tortur som skaper mye lidelse og slitasje på folk. Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte sliter med å holde motet oppe, men sammtidig så utrolig godt å kunne være med å gi håp i en så vanskelig tid.

Når vi satte oss på toget hjem, gikk det igjen kun et par timer før alarmene gikk. Vi var på vei hjem til trygge Norge. Da kjentes det vondt å vite at venner sitter igjen uten muligheten. At de må fortsette å leve i dette fremmover i lang tid.

Midt oppe i dette er det også alle dem som har hatt eller har muligheten til å reise, men som velger å bli igjen. De vil være der nå, som de trengs mest. Nå som det virkelig er behov for dem. Soldaten vi besøkte i Sumy fylket, flere av lederene vi traff i Bila Tserikva og Kyiv, på rehabiliterings senteret. Mange av disse har måtte tåle utrolig mye, men de velger å bli, bli for å gi håp. For selv har de så mye mer en håp. De har virkelig tro på at det skal bli fred. At Ukraina skal bestå som et fritt land, der nettene igjen skal bli fredfulle og gi hvile.

Kontrastene er store når vi står på Maidan plassen i Kyiv sentrum. Store monnumenter og flotte bygg, men også tusenvis av flagg som representerer fallne soldater. Så midt i dette får vi et bilde av Thor Erik med 2 tamme duer på skuldrene. Vi skal ikke bare håper på fred. Vi må ha tro på at den kommer og hjelpe dem som lider.

Vi vil fortsette å hjelpe

Vi jobber nå med å kunne kjøpe inn det utstyret som trengs for å kunne få varme på rehabiliterings senteret, så vi kan hjelpe dem å hjelpe enda flere. Senteret vi ha plass til nesten 40 personer når det er ferdig.

Ellers planlegger vi også i år en tur til jul. Da skal vi være i 2 byer. En i vest og en i det sentrale Ukraina. Her skal vi sammen med lokale menigheter være med å lage til jul for interne flyktninger og barn som har mistet far i krigen.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Høsten er kommet til Ukraina

Thu, 17 Oct 2024 22:53:40 GMT

Høst takkefest i Kyiv

Vi håper at flere vil være med oss å hjelpe

Vi er nå tilbake i Kyiv. Bare i kveld har flyalarmen gått flere ganger. Så selv om vi nå er mye lenger fra fronten, er krigen fremdeles veldig nær. Vi planlegger nå flere ting vi vil gjøre sammen med våre venner. Til neste år skal vi ha flere prosjekter der vi skal få være med å gjøre en forskjell her nede.

De neste dagene skal vi blandt annet besøke rehabiliterings senteret vi har vært å jobbet på. Se hvordan ting går der, sammtidig som vi prøver å hjelpe dem videre igjennom vinteren, nå som temperaturen er begyndt å falle. Vi holder nå på å samle inn penger så vi kan legge inn varme og backup for strøm der. Mer om det kommer i neste blogg rett over helgen.

Så vil du være med å hjelpe, takker vi for det. Klikk på linken som heter: Støtt arbeidet under her så kan du være med å sørge for at det blir varme både denne vinteren og i årene som kommer.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Sommer leir 2024

Sat, 31 Aug 2024 19:41:12 GMT

Sammen med frivillige fra 4 nasjoner og flere organisasjoner har vi laget sommerleir for Ukrainske flyktninger.

Flere millioner mennesker har de siste 10 årene endt opp som flyktninger. En god del av dem har også måtte flykte flere ganger. Alle fra forskjellige byer og steder øst i Ukraina. VI fikk være med å gi noen av dem en ukes pause fra krig, frykt og savn.

Utenfor byen Svitlovosk ligger det et idyllisk lite sted langt fra bebyggelse og godt gjemt under store trær, like ved en liten lagune. Her er det satt opp flere små camping hytter og et enkelt sanitærbygg. Sammen med en organisasjon fra Romania og to fra USA, gav vi en lokal menighet mulighet til å innvitere 60 tenåringer på leir i ei uke.

Så når leiren startet var 60 blitt til rett over 40pers. Det er jo litt av utfordringen ved å jobbe i et land i krig. Plutselig er det noen som mister bosted, mens noen får et nytt tilbud. Gjerne av familier eller kjente som har flyktet til andre steder både i Ukraina og ellers i Europa.

Vi som var med fra forskjellige organisasjoner og land, gjorde det meste av det praktiske, så de lokale kunne fokuserer mest mulig på ungdommene som kom. For oss er det jo en kjempe bonus når vi får være med å se hvor mye dette betyr for ungdommene som fikk oppleve dette.

Så dermed kunne vi holde oss aktive med alt fra kjøring, handling, matlaging, servering, oppvask, leker og aktiviteter. Veldig mange av deltakerene syntes også det er veldig stas å kunne prøve seg på litt engelsk. Ikke like enkelt som det pleier, da det stort sett ikke var noen som hadde mobildekning.

Et av høydepunktene på var definitivt når vi kunne servere en liten smakebit av norsk hval. Ferdinands i Kristiansand hjalp oss med å få tak i kjøtt, så da er jo transporten og tilberedingen enkelt.

Under er litt bilder fra opplevelsene vår den siste uken.

Temaet på leiren var Håp. HOPERULES ble mottoet og forskjellige sider ved håp ble tema de forskjellige dagene.

Det trengs en del håp i en situasjon som Ukraina står i. Vanskeligst er det naturligvis for dem som ikke har ressurser til å kunne reise eller kjøpe seg nytt sted. Bare det å skulle få rent vann var en utfordring for så mange mennesker. Vi måtte kjøre gode 30 min til en by som hadde et vannrense anlegg og utsalg av rent vann. Så da var det bare å laste opp med små og store dunker og kjøre avgårde.

Selv om vi var langt ute på landet, var det ikke noe problem å høre flyalarmen. Det har vært noen store angrep den siste uka, noe vi kunne høre godt der vi var. Ikke så langt unna var det en demning og et kraftverk som fikk gjennomgå med raketter eller droner. Vi hørte godt eksplosjonene, så var det jo heller ikke så vanskelig å forstå, når stranda plutselig var borte og vannstanden i lagunen økte en halv meter i løpet av natten.

Vi har laget en liten film, som sikkert kommer til å bli oppdatert med Norsk tekst etterhvert, men så langt er det engelsk språk og ukrainsk teksting som gjelder.

LETT FOR Å GLEMME

S å sitter jeg i bilen på vei hjem. En lang kjøretur tilbake igjennom Ukraina og videre til Bucaresti i Romania, kun 18 timer. Mange tanker går igjennom hodet på en så lang tur. Hva skjer med alle de ungdommene vi har blitt kjent med. Hvor forsiktige de var i å åpne seg opp, for så å bare gi full fart på tillitt og takknemlighet.

Håpet vi har snakket så mye om, vil det feste seg, eller vil mange bare gi opp? Vil de se og hjelpe hverandre? Jeg vet ikke, men jeg håper.

Men det jeg vet er at jeg er ubeskrivelig takknemlig til alle som har vært med å gjøre dette mulig. Takk for at dere er med å gir så generøst inn i det håpet vi prøver å formiddle.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Lang tur, men enda lenger tid.

Sun, 25 Aug 2024 10:44:14 GMT

Vi er i gang med leir, tror dette blir ei konge uke.

Vi er endelig kommet frem og i gang med leiren her i Ukraina. Turen var lang, og den ble lenger en vi hadde ventet. Men vi kom frem og vi rakk fram i tide med alt vi skulle ha med.

Vi møttes på Kjevik i Kristiansand, vi 3 som skulle på denne turen sammen. Det er jo alltid spennende å se hvordan dette skal gå, for reisen blir både lang og hard. Men med to blide damer fra Lindesnes, var jo alt satt for en veldig bra tur.

Noe som forrandret seg veldig fort. Flyet fra Kjevik til Amsterdam var punktert i Amsterdam, så det ble en god del forsinket. Så vi var spent på om vi skulle rekke flyet fra Amsterdam til Bucarest i Romania, noe vi gjord. Men vi fant fort ut at bagasjen vår ikke var kommet med. Alex fra Organisasjonen Make a difference/UBC22 hentet oss på flyplassen kl 01 om natten. Da skulle vi startet turen til Ukraina. Han og en venn startet turen, så fikk vi vente til dagen etter. Gjorde jo ikke noen få timers søvn.

Vi forlot Bucarest med bagasje torsdag kl 14.00 isteden for kl 01.00, men vi skulle nok kunne kjøre inn noe av dette. Vi kom til grensen til Ukraina kl 19, og var med ferge over Donau og ferdig stemplet inn i Ukraina på under en time. Så var det bare å kjøre på. Det gikk fint til vi nærmet oss Odessa ca kl 01.natt til fredag.Da fikk ingen kjøre videre før kl 05, så da ble det jo noen timer med venting. Fredag kl 13 var vi endelig fremme i Svitlovodsk.

Her har vi leid et sted vi nå skal fylle med tennåringer som er interne flyktninger.

Ved at vi tar ansvaret for mye av det praktiske som skjer her, sammen med en del lokale, så frigjør vi dem fra Ukraina vi har med til å bruke mest tid med ungdommene.

Så vi lager mat, vi er ute å handler vann og mat, noe som kan være litt langtrukket her. Det er mange butikker som skal besøkes for å finne riktige varer til riktig pris. Så er det jo en stor utfordring med vann. Hver dag blir det vist turer til et vann renseri, hvor flasker og dunker skal fylles. Det går en del vann når det er i underkant av 70 personer som skal holdes hydrerte i rundt 30 grader.

Dagene fremmover blir fylt med mye lek, mat, møter og morro. Skal komme tilbake med litt mer om det i slutten av uka som kommer.

Barna og de unge skal vi satse på

De er uskyldige ofre i denne syke krigen. Vi skal derfor gjøre det vi kan med å hjelpe dem der vi kan. Takk for at så mange har vært med å gjort denne leiren mulig. Uten deres støtte hadde ikke disse ungdommene fått denne uka fri, med lek, god mat og venner. Sammen er vi med å gjør en forskjell.

Så igjen takk til dere som er med å gjør dette mulig. Om du ikke er blandt dem, men ønsker det, er du hjertlig velkommen til å gjøre det. Bare å trykke på Støtt arbeidet knappen under her.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

En team tur til Ukraina er over, nytt team reiser om ei uke.

helge@dare2be.org (Helge Flatøy) — Tue, 13 Aug 2024 15:08:19 GMT

Vi fikk noen fine dager i Kyiv

Etter ei uke med arbeid måtte en reise hjem. Vi 3 som var igjen fikk vi noen fine dager i Kyiv før vi reiste forlot Ukraina med tog og fly tilbake til Norge igjen.

Både lørdagen og søndagen var vi med på møter i lokale kirker. Etter møtene var det grilling og mulighet for å bli bedre kjent. Det var spessielt for oss å se hvor anderledes ting er i forhold til det vi hadde sett for oss.

Mens vi nok hadde sett for oss mye mer synlig fryk. Mennesker som løp til tilfluktsrom, var synlig bekymret eller redde når flyalarmen gikk, virket ting tvert imot veldig rolig og tilsynelatende uanfektet av det som hendte. Men når vi begynte å snakke med de vi møtte, hadde alle sin historie. Historier om venner eller familie som var drept eller skadet i krigen. Fortellinger om kjente og kjære som var flyktet eller hadde mistet det de hadde.

Etterhvert forsto vi litt mer av grunnen til at ting fungerer som det gjør. Bare den ene natten vi var i Ukraina, gikk flyalarmen 19 ganger mellom klokken 23.00 om kvelden og 08.00 om morgenen. Det blir jo umulig å skulle leve i konstant alarm beredskap på den måten i nesten tre år. Vi fikk selv høre dronene som fløy over huset der vi bodde. Vi kunne både se og høre i hvordan det Ukrainske forsvaret jobbet med å skyte dem ned. Heldigvis klarer det å skyte ned det meste som kommer, men noe slipper dessverre igjennom. Sist tur så vi selv hvordan barnesykehuset i Kyiv ble truffet. Der var vi også på besøk nå. Etter bare none korte uker er alt løst fjernet, og de er allerede i gang med å forberedelsene for å bygge ting opp igjen.

Dette var noe vi kunne se flere steder i området. Mange av de byggene vi så som var nye, hadde vært utsatt for angrep. Så ble det fikset og bygget opp igjen så fort som mulig.

Under her kan du se både barnesykehuset nå og noen av de andre byggene som er ødelagt i krigen. På noen bygg har også kjente kunstnere vært å satt sitt preg på det som er igjen. Til minne om hvor tragisk denne situasjonen er.

Så nå som vi er hjemme igjen, er vi først og fremst veldig takknemlige for å få bo i det landet vi gjør. Takknemlige for at vi fikk være med å gjøre en forskjell. En stor takk til alle dere som har vært med å gjøre dette mulig. Selv om vi ikke ble ferdige, kom vi et godt stykke på vei. Så vi håper virkelig vi kan være med å gjøre det som trengs for å kunne få ferdig dette varme annlegget før vinteren kommer.

Neste uke skal vi på leir!

Onsdag neste uke reiser et nytt team fra Norge, via Romania inn til Ukraina. Da skal vi arrangere leir for 60 ungdommer. I byene Kremenchuk og Svitlovodsk, er det veldig mange interne flyktninger. Selv om disse byene ikke ligger noe særlig mer en fem til seks timers kjøring fra fronten, er det mange som ikke har mulighet til å flykte lenger. Så i sammarbeid med menigheter i byene der, har vi fått leie et leirsted. Her skal vi nå gi 60 ungdommer en pause fra krigen i ei uke.

Dette er noe vi gleder oss mye til. Under her kan du se en liten video som ble laget etter leiren vi hadde i slutten av August 2023.

VÆR MED Å GJØR EN FORSKJELL

Sammen med venner fra Romania har vi lovet å gi disse 60 ungdommene en uke fri fra krig. En uke der vi skal gjøre alt vi kan for å ikke bare gi dem en pause, men for å hjelpe dem å huske at vi bryr oss. Når de kommer hjem og vinteren slår til, så skal de vite at det var noen, både fra Romania og fra Norge som gjorde litt. Men som også husker på dem i tiden som kommer.

Så om du vi være med å hjelpe oss på veien, så finner du både vipps og konto nummer på knappen "støtt arbeidet" under her.

Takk for at du vil være med å gjøre en forskjell.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Arbeid som gjør en forskjell

Fri, 02 Aug 2024 06:19:09 GMT

Arbeidstur til Ukraina

Denne uken har vi gjort en god jobb på et rehabiliterings senter for rusmisbrukere sentralt i Ukraina. I et land som sliter med rus, mens det ikke finnes noe gode alternativer for dem som vil ha hjelp, er de senterene som lokale menigheter driver livsviktige.

Arbeidet på dette senteret, som langt i fra er ferdig, stoppet helt opp når russland startet sin fullskala krig mot Ukraina i februar 2022. Senteret havnet under okkupasjon veldig fort, men varte heldigvis ikke så lenge. Etter et par måneder måtte russerene trekke seg tilbake. Beboerene fikk ikke gå ut av eiendommen de 2 månedene, mens området rundt ble minelagt før de russiske soldatene trakk seg ut.

Senteret slapp billig unna, kun med noen skader på taket. Området rundt har fått føle konsekvensene i mye større grad. Skadene på taket kom da et nabohus ble skutt i stykker. 3 lanbruksmaskiner gikk på miner som var gjemt ute på åkerene i området. Dette var bare noen av de fysiske tingene som ble ødelagt. I tillegg kommer traumene for det folk som bodde her måtte oppleve.

Selv følte vi oss trygge så langt ute på landet, men fikk kjenne litt på noe av det folk må leve med natt til onsdag. Da ble Kyiv angrepet av 89 droner som kom fra alle kanter. Alarmene gikk i hele landet rett over midnatt. Vi fikk hurtig melding om at ting kom til å skje mellom kl 02 og 03, og ganske riktig, vi hørte først lyden av droner som kom flygende i nattemørket, så begyndte luftvernet å skyte etter dem. Det var noe vi tydelig kunne se fra rehabiliterings senteret vi bodde på. Heldigvis ble alle dronene skutt ned, mens vi nok en gang ble minnet om hvor heldige vi er som får reise hjem til et trygt og godt land. Friheten har en høy pris, noe folket i Ukraina merker både dag og natt.

Arbeidet med å gjøre senteret ferdig, har dessverre stått stille siden krigen startet. Mange av menighetene har måtte se at mennesker flykter til tryggere steder i Europa, samtidig som den krevende situasjonen i Ukraina har gjort at det har vært vanskelig å skaffe pengene som trengs for å fortsette arbeidet her.

Da vi kom, var det støpt betong på gulvene i første etasje. Her ble det først litt meisling, for å legge ned noen avløps rør på det som skal bli bad med flere dusjer og toalett.

Så gikk vi i gang med å jevne betongen med sand, da det var litt bølger i det som var støpt, før gulvene ble dekket med isopor og til slutt folie for å holde varmen oppe. Så kunne vi de siste dagene konsentrere oss om å legge rør til vannbåren varme i de forskellige rommene. Siste dagen vi hadde, rakk vi å støpe igjen 2 av soverommene. Mens vi med den hjelpen vi har fått med oss fra dere hjemme, kunne handle inn det som trengtes for å støpe resten av gulvene. Dermed er vi takknemlige for at vi har vått være med å ta dette senteret et stykke videre.

Fremdeles mangler det en del utstyr, som pumpe og ovn til å varme vannet med. Men vi håper vi skal kunne hjelpe dem med dette også før vinteren setter i gang.

På bildene i karusellen under kan du se litt av aktivitetene, alt fra matlaging til lek, surströmmingsutfordring og møter. Alt på et sted godt utenfor byen, hvor vi slapp å høre på alarmer og alt det fører med seg.

Vi håper at flere vil være med oss å hjelpe

Om du vil være med å hjelpe å hjelpe oss med å fullføre arbeidet med vannbåren varme, vil det bety veldig mye for dem som skal bo der i vinter.

Selv om veggene ikke er pusset og vi nok ikke ville bodd der under de forholdene de har på senteret, så er det for mange, et av de veldig få stedene de kan gå for å få hjelp. Senteret drives som jeg skrev tidligere av en lokal menighet. Så med den begrensede kapasiteten de har nå, har de fullt fokus på mat og klær til beboerene.

Det er derfor vi har reist ned. For å hjelpe dem med varme til vinteren, noe vi både tror og håper vi skal komme i mål med. Sammtidig har vi fått muligheten til å vise at vi bryr oss. Flere har lurt på hvorfor vi er villige til å reise inn hit for å jobbe på et slikt sted. Og svaret er jo enkelt, for vi bryr oss.

Så vil du være med å hjelpe oss med å få tak i de siste tingene, takker vi for det. Klikk på linken som heter: Støtt arbeidet under her og merk gaven med "Vintervarme" .

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Bila Tserkva besøk

Tue, 30 Jul 2024 08:36:11 GMT

Nye erfaringer på Ukraina teamtur

Vi er på en ny team tur til Ukraina nå.

Lasse Stokkeland fra Øvrebø var med til Ukriana i desember 2023. Det gjorde sterke inntrykk så han ville derfor ned igjen. Så han fikk med seg Karl Fredrik Benson og Hallvard Hageland, tok kontakt med oss, for å høre om de kunne være med å gjøre noe. Så nå skal vi være med å bygge vannbåren varme på et rehabiliterings senter.

Første helgen var vi i byen Bila Tserkva midt i Ukraina. Her var vi på besøk i en menighet hvor vi fikk delta på flere møter, knytte nye kontakter og bli kjent med en del av menneskene her.

Ukraina har en spennede historie og kultur, som gjør at det er mye å lære for oss som ikke kjenner landet så godt.

Da vi tok toget inn fra Polen til Ukraina gikk flyalarmen bare et par kilometer over grensen. Det er uvant og sammtidig viser det oss litt av det menneskene her lever under hele tiden. Siden krigen startet har fly alarmen gått over 40.000 ganger. Så det er en konstant påminnelse om det som skjer i landet.

Første natten i Bila Tserkva voknet vi alle av at ett eller annet fløy over byen i høy hastighet, så var det skyting med anti luftvern. Vi ble fortalt at denne byen var et veldig rolig sted nå, men mye raketter og droner fløy over byen på vei til Kiev.

På videoen under kan du se og høre litt av inntrykkene våre fra de første dagene våre i Ukraina

Flere av dem vi traff i Bila Tserkva lurte veldig på hva som gjorde at vi ville komme til Ukraina for å jobbe. Det var vanskelig for dem å forstå. At vi i tillegg ville gjøre noe for noen av dem som sliter mest, var enda vanskeligere å ta inn. Så kommer samme responsen som vi får alle stedene vi besøker her i Ukraina: Takk for at dere ikke har glemt oss, takk for at dere bryr dere, det betyr veldig mye for oss og gir oss håp midt i den situasjonen vi er i nå. Vi håper og drømmer om at vi en dag skal kunne leve i frihet og fred slik som dere gjør.

Vi er nå reist videre for å jobbe på rehabiliterings senteret. Målet vårt er å få lagt inn et vannbårent varme annlegg her. Så blir det spennede å se hvor langt vi kommer denne uken. Legger her vel litt bilder fra de første dagene våre.

Vi vil være med å gjøre en forskjell.

Takk til alle dere som har vært med å støtte oss, så vi har kunne kjøpe mye av det vi trenger for å bygge dette varmeannelgget. Dette kommer til å bety veldig mye for mange av dem som prøver å komme seg ut av rus, i et land der det offentlige ikke har ressurser til å hjelpe på samme måte som i Norge. Kirkene, som gjøre en formiddabel i innsats for å hjelpe, strekker seg veldig langt. Så når vi nå har muligheten til å være med å hjelpe dem, betyr det et være eller ikke være for mange.

Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Ny team tur til Ukraina

Tue, 23 Jul 2024 13:39:41 GMT

Vi får være med å bety en forskjell

Sist vi var i Ukraina fikk vi oppleve veldig mye. Alt fra sykehus besøk langs fronten, møter med soldater, ungdomsleir, besøk på flere rehabiliterings senter, leder seminarer og besøk i flere menigheter.

De siste to dagene var vi i Kiev. En utrolig vakker by, der folk prøver å leve så normale liv det er mulig. Det er som jeg skrev i et tidligere innelgg ikke så enkelt når krigen skaper så mye problemer. En av tingene som vi ikke tenker på er dette med strøm. De har nå to timer strøm og seks timer uten, sånn går det hele døgnet, ikke bare i Kiev, men over stort sett hele landet. Av og til er det enda mindre tid med strøm. Selv om myndighetene jobber hardt for å få fikset kraftverk som er ødelagt, har folk fått beskjed om at det kan bli slik til vinteren også.

Vi som har strøm hele tiden tenker ikke så mye på det, Men hvordan ville frysediskene i butikkene virke om de bare får størm to timer, så seks timer uten. Eller kjøleskapene. Alle må prøve å gjøre det de kan for å få maten til å holde.

Dette er bare et av eksemplene på ting som påvirker hverdagen hele tiden.

Så er det jo noen av de mer brutale tingene som vi alle tenker på med krig. Flyalarmen går mange ganger om dagen, over hele landet. På vår siste formiddag i Kiev, mens vi ventet på toget vi skulle ta til Polen ble Kiev angrepet av raketter. Mange ble skutt ned, men noen kom igjennom. Så kunne vi fort lese nyhetene om at et barnesykehus i Kiev var truffet også hjemme i Norge. Martin Wikstøl som var med fikk kjenne på dette.

Nå skal vi hjelpe med forberedelser til vinteren.

På turen vi nå skal ha, kommer vi hovedsakelig til å gjøre praktisk arbeid på et rehabiliterings senter. Uten strøm blir det fort kaldt til vinteren. Bildet her er fra et av Rehabiliterings senterene vi besøkte tidligere i år.

Vi er derfor et team på fire personer som fra Kristiansansd om rådet som reiser til sentral Ukraina, vor vi skal hjelpe til med å innstalere et vedfyrt radiator annlegg på et rehabiliterings senter. Om de ikke får størm til vinteren, er jo det kritisk. I Ukraina drives disse rehabilterings senterene på dugnad, ofte er det lokale kirker og menigheter som har startet og driver dem. Selv i Norge vet vi hvor vanskelig det er å gjøre en slik jobb på dugnad, så i Ukraina blir det ikke enklere. Og nå som krigen raser, mange, også mennesker i menighetene er flyktet, så er det enda vanskeligere og krever enda mer fra dem som er tilbake.

Soldatene som kjemper på fronten opplever enormt tøffe ting, som setter dype spor. Flere av dem tar derfor til rus for å døyve noe av smerten og for å klare å takle den harde hverdagen som er der. Så etter hvert er det nå flere av rehabiliterings senterene vi har besøkt som har soldater inne for å få hjelp. Store indre sår skal bearbeides, mens det for mange ikke er enkelt å få hjelp. Mange av disse er nå for syke til å kunne reise hjem til familien, så da er håpet det vi kan gi dem. Et sted å være, et sted å få hjelp.

Dette får vi gjøre noe med. Hele neste uke kommer vi til å legge rør, støpe gulv og ferdigstille så mye vi kan sammen med mennesker fra både rehabiliterings senteret og den lokale menigheten som driver dette.

Vi kommer til å legge ut en del oppdateringer på Facebook og Instagram, i tillegg til at det nok kommer er par innlegg her på bloggen også, så følg med oss på reisen.

Hvor mye kan vi gjøre?

Flere har vært med å sponset oss med dette prosjektet. Det gjør at vi nå kan reise og begynne med denne oppgraderingen. Budsjettet på hele varmeanlegget er ca 95.000 kroner. Vi mangler fremdeles over halvparten. Vi håper i løpet av høsten at vi kan være med å oppgradere tre rehabiliterings sentere på denne måten. Nå er vi i gang med det første, så får vi se hvor langt vi kommer før vinteren setter inn.

Om du vil være med, så betyr det mye for oss, men mest for dem som får hjelp og en mulighet til å gå en vinter i møte uten frykt for å måtte fryse, Sammtidig som det også viser dem at de ikke er alene, det er mange som tror på dem, heier på dem og ønsker å hjelpe i en veldig vanskelig tid.

Merk gaven med "Vintervarme" så går det rett inn til arbeidet med varmeanlegg.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Øst Ukraina

Fri, 05 Jul 2024 17:19:40 GMT

Vi får være med å gjøre en forskjell

Etter flere aktive dager er det givende å kunne dele litt om hva vi opplever her. De siste dagene har vært innholdsrike. Vi har arrangert ungdomsleir og samlinger for eldre i Pavlohrad-området, besøkt sykehus og militæret i Krematorsk.

Pavlohrad er den siste større byen før fronten, og derfor viktig. Både for å få forsyninger ut til fronten og for de som flykter eller evakueres. Her er det sjeldent strøm, utrolig varmt, og flyalarmen går ofte. Bare de få dagene vi har vært her, er flere skoler og barnehager truffet og ødelagt. De fleste vi besøker har vesker og bagger med klær stående ved ytterdøren, i tilfelle de plutselig må flykte. Stemningen er svært annerledes her sammenlignet med lenger vest og sentralt i landet.

Desto større var gleden da vi kunne arrangere ungdomsleir. Muligheten til å koble av, fokusere på lek, være med venner, spise god mat og nyte godt fellesskap gjør godt for oss alle, men enda mer for dem som bor her og ikke har de samme mulighetene uten hjelp utenfra.

Martin Wikstøl fra Norge gjorde en fantastisk innsats på denne leiren. Med 35 grader var det ikke lett å holde energien oppe, men han ga alt i timeslange runder med leker og fotballkamper. Å kunne spille sammen med en fra Norge var stort. En som hadde tid, som brydde seg og som jobbet hardt for å kommunisere. For disse ungdommene var det en enorm opplevelse, og tilbakemeldingene har vært deretter.

Fra lek til alvor er en tung vei å gå

Her er vi utenfor et av sykehusene i Krematorsk. Vinduene er enten blokkerte eller tapet. De vet at de er mål for angrep, sammen med skoler, barnehager og annen sivil infrastruktur. Rundt om på sykehuset henger det plakater med advarsler om miner forkledd som leker. Dette er noe alle barn lærer mye om nå, både her på sykehusene, hvor de som ikke har lært det får behandling, i hjemmene og på skoler og i barnehager.

Det er derfor både utfordrende og spesielt å få bruke litt tid med to av kirurgene som nå både bor og jobber på dette sykehuset. De tar imot oss i sitt kombinerte sove- og oppholdsrom. Serverer te og kjeks, mens de forteller om forholdene på sykehuset, hvordan hjelpen de får gjør at de slipper å amputere så mye. At de er i stand til å redde flere. De snakker stille om menneskene de møter og hvordan fremtiden plutselig forandres totalt. Drømmer, planer og muligheter.

Så plutselig kommer det en melding. En ny eksplosjon ikke langt unna, de må gå og gjøre seg klare. Vi rekker et smil, så er de avgårde. Et liv på sykehuset for å redde liv. Alle disse menneskene som gjør så mye for så mange.

Litt øst for Krematorsk fikk vi også treffe en av de militære lederne i området. Det vi hadde med til dem var ikke mye. Bare under hans befal var det over 10.000 menn. Historiene her er ikke noe poeng i å prøve å fortelle, vi kan jo alle forstå at for dem som er helt på fronten, med våpen i hendene, er det ikke mye positivt å si. Det handler om å gi alt for en fremtid i frihet. Freden og friheten er verdt å kjempe for, sier han.

Men noe av det som gjorde inntrykk, var at han måtte ringe datteren som nå bor i utlandet. Ringe for å fortelle at det var kommet besøk fra Norge. Vi måtte snakke med henne. Vise at det faktisk var sant. Det at et lite besøk, med noen få ting, som ikke rekker langt, skal bety så mye er vanskelig for oss å forstå.

Rus er en stor konsekvens av lidelsene

I løpet av de siste dagene har vi vært innom og i kontakt med mennesker fra fire forskjellige rehabiliteringssentre. Et av dem ligger i byen Dobropolye i Donetsk fylke, og de andre i området rundt Pavlohrad.

Felles for dem alle er at de har en kø av mennesker som søker hjelp. Menighetene her gjør en enorm innsats i å hjelpe. Her er alt basert på frivillig arbeid, og menighetene må dekke alle utgifter. Vi skal nå prøve å hjelpe dem med noen viktige ting fremover. Nå som det sjeldent er strøm her, blir det store utfordringer til vinteren. Her bor de riktignok veldig tett og krever lite, men noen av disse sentrene trenger virkelig utstyr for å kunne holde varmen når kulda setter inn. Det må gjøres nå, så om du vil være med å hjelpe der, er vi takknemlige for det.

Flere av dem vi har vært sammen med på rehabiliteringssentrene, er mennesker vi har truffet tidligere. Det å se dem bli mer og mer friske, få større tro på livet samtidig som de er med å hjelpe andre som akkurat er kommet inn, er enormt. Takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig.

LETT FOR Å GLEMME

Vi har så lett for å glemme dem som lider i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet. Om vi glemmer Ukraina nå, eller velger dem bort, så er så mye helt forgjeves.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at de ikke er glemt.

Nå skal vi være med å hjelpe flere rehabiliteringssentre med å skaffe det de trenger av varme før vinteren slår til. Vil du være med, så er vi veldig takknemlige. Merk gaven med "Vintervarme" .

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlige.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig mange av dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

De første inntrykkene fra Ukraina turen i Juni/Juli

Mon, 01 Jul 2024 19:12:59 GMT

Martin Wikstøl taler på søndagsmøte i Ukraina

Martin Wikstøl fra Øvrebø er med til Ukraina denne turen. Det er mye sterke inntrykk og masse som skal fordøyes.

Turen har gått via fly fra Norge til Krakow i Polen, så buss til grensen, hvor vi måtte overnatte før vi tok toget til Lviv i Ukraina. Der ble vi hentet av en Pastor fra byen Lutsk på fredag.

I Lutsk ble vi innlosjert hos pastoren og fikk en skikkelig grillfest sammen med naboene og venner fra den lokale kirken. De gjøre en enorm jobb med å hjelpe interne flyktninger der. De fleste i menigheten er selv kommet som flyktninger fra Donbas området. Det er veldig fint å få se mennesker som i utgangspunktet selv trenger hjelp, gjøre så mye for å hjelpe andre.

Lørdagen var det møte i menigheten, hvor Helge Flatøy talte og Martin, som er en dyktig musiker og sanger gjorde dette møtet til en fest.

Så var det videre med toget til Kiev. For de som liker varme, er dette absolutt tur vi annbefaler. ca 30 grader ute, i en liten sovekupe med plass til 4 pers. Uten mulighet til å åpne vinduet og uten vifte og ventilasjon ble det en fint og lang sauna opplevelse.

Etter møte i Kiev, der Martin talte, så fikk vi en tur til Irpin og Bucha for å se litt av konsekvensene krigen har påført innbyggerne her. De var under russisk okkupasjon de første mnd av krigen og selv om mye er fikset opp, er det fremdeles mange bygg som viser hvor grusomt det har vært for mange av dem som plutselig ble fanget midt i dette.

Vi fikk også tatt en god tur i Kiev sentrum, hvor det er mange sterke inntrykk, midt i en by som yrer av liv. Paradoksene blir vanskelig å ta inn over seg. Når flyalarmen plutselig gikk, var det ingen synlig reaksjon, noe som gjorde at vi følte vi kunne slappe av. Men litt senere ble en rakett skutt ned over byen og restene som kom ned gjorde skade på flere leiligheter i en av boligblokkene i utkanten av byen.

De har nå kun strøm to timer om gangen, så 6 timer uten. Ikke så store problemer for oss, som bare skal lade mobilene, men for dem som bor her, er det en stor utfordring. Sommeren er veldig varm, og med opp i 35 grader i dag, er det ikke enkelt å holde mat kjølig. Forretninger og resturanter sliter også da det meste av betalinger foregår elektronisk. Så vi forstår godt hvor mye dette påvirker hverdagen til alle dem som bor i Ukraina nå.

Martin Wikstøls første inntrykk i Ukraina:

Konsekvensene av strømmangel:

Vi vil være med å gjøre en forskjell.

Vi reiser nå videre til øst Ukraina, hvor vi skal være med å hjelpe til på ungdoms arrangementer, rehabiliterings senter og besøke soldater. Vi skal dele ut mat til mennesker som bor langs fronten. Mennesker som ikke har mulighet til å flykte.

Dette blir dager vi både gruer og gleder oss til. Gleder oss til å få lov til å være med å bety en forskjell, mens vi gruer oss til mange av tingene vi kommer til å se og oppleve. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem bor i øst Ukraina. Dem som kjenner seg alene og forlatt.

Vi har en enorm mulighet til å bety en forskjell ved å besøke dem, mens vi hjelper dem med ting de trenger. Men ikke minst vise dem at de ikke er glemt, at vi både tenker på dem og vil være med å støtte og hjelpe dem.

Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Team til Skopje, Nord Makedonia

Wed, 26 Jun 2024 15:13:37 GMT

En kjempe tur med 10 ungdommer fra Stavanger.

KYA, ungdomsarbeidet til Karisma Kirken i Stavanger har arrangert team tur til Skopje i Nord Makedonia.

Vi ble spurt om å være med å hjelpe dem på turen og det har vært en kjempe fin opplevelse. 10 fantastisk gode ungdommer dro fra Norge for å besøke menigheten Soulcraft i Skopje.

Målet for turen var å bygge relasjoner til ungdommene og menigheten der nede i tillegg til å dele det gode budskap med mennesker vi møtte underveis. Så i løpet av turen fikk vi flere veldig spennede møter med mennesker vi traff, Vi fikk være med på både gudstjeneste og ungdoms møte. Så var nok noe av den beste tiden når, vi var rundt i byen med ungdommene vi traff der nede.

Nord Makedonia er et land med en turbulent historie, som vi fikk oppleve konsekvensene av i møte med skiller i befolkningen og hvordan de tenker og hvordan kulturen der har utviklet seg.

Det er et land med kun 0,02% kristne, noe som naturlig vis påvirker de unge vi ble kjent med i kirken. Det å være den eneste kristne på skolen, å kjenne på utenforskapet og forskjellige stempel som blir gitt av mennesker en ikke kjenner kan være tøft. Vi ble derfor veldig imponert over de unge vi fikk være sammen med.

Responsen vi fikk fra dem der nede var veldig positiv og vi håper derfor vi kan fortsette å utvikle denne nye relasjonen til et varig vennskap, på tvers av landegrenser og kulturer.

Matt Boyer fra Soulcraft:

Mikael og Hannah Celine fra Karisma Kirken:

LETT FOR Å GLEMME

Vi har så lett for å glemme at verden er så anderledes i forhold til det vi er vandt i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem bor i resten av verden. Dem som kjenner seg alene og ekskludert fra det store felleskapet.

Vi har en enorm mulighet til å bety en forskjell, både ved å besøke dem, men også ved å gjøre det mulig for andre å gjøre det. Vi kan vise de unge i Nord Makedonia at vi ikke er glemt.

Nå blir det en dag hjemme, så blir det nytt team til Ukraina. Der skal vi besøke flere menigheter, rehabiliterings senter, vi skal være med på ungdoms arrangementer og ikke minst treffe soldater som kjemper langs fronten.

Vi kjenner oss priviligerte for at akkurat vi får muligheten til å være et lyspunkt, vise at det er noen som ser. Vi bryr oss og gjør en forskjell for mange av dem som kjenner seg glemt og fortapt.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Mye skjer i sommer

Fri, 21 Jun 2024 08:49:36 GMT

Denne sommeren har vi 4 team turer

De neste dagene drar vi på sommerens første team tur. Den går til Skopje, sammen med ungdommer fra Karsima Kirken i Stavanger. Det blir en ukes tur hvor vi skal besøke og virke sammen med menigheten Soulcraft.

Så allerede uken etter går første av tre turer til Ukraina.

Disse turene kommer til å ha forskjellige fokus. Vi skal besøke kirker, være på rehabiliterings senter, hvor mennesker som sliter med rus får hjelp. Her er det både mennesker som har slitt med rus i lang tid og soldater som har begyndt å ruse seg for å takle utfordringene de møter langs fronten.

På den ene av turene skal vi sammen med et team fra Romania arrangere en ungdomsleir for interne flyktninger og unge som har fått oppleve krigens store konsekvenser. Det blir ei uke med mye gøy, undervisning, god mat og et nært felleskap. Dette er noe som betyr veldig mye for dem som får komme å være med, da det blir en kjærkommen pause fra den brutale virkeligheten som er blitt normalen for dem.

Her kan du se en film som ble laget etter leiren vi var med på i 2023:

https://youtu.be/tz-dCqbKzjs?si=3bIuTjkwjdVBUBMe

Ellers skal vi være sammen med og hjelpe interne flyktninger. Besøke soldater helt øst i landet, hvor vi skal få være med å vise at de ikke er glemt, men at vi er mange som både er klar over at de er der og som tenker på dem. Kanskje kan vi være med å gjøre en forskjell for noen av dem også.

Når vi er i øst Ukraina skal vi også ha forskjellige ungdoms arrangement sammen med lokale kirker som jobber der.

Så følg med og her på web siden, Facebook og Instagram

LETT FOR Å GLEMME

Vi har så lett for å glemme dem som lider i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet. Om vi glemmer Ukraine nå, eller velger dem bort, så er så mye helt forgjeves.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at vi ikke er glemt.

Tenk at vi kan få være et lyspunkt og vise dem at det er noen som tenker på dem. At vi bryr oss om dem.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Dype sår skal leges

Thu, 11 Apr 2024 10:55:29 GMT

Krigen som pågår skaper dype sår. Kan vi hjelpe?

På de siste turene mer og mer lagt merke til den store prisen som Ukraina må betale for denne krigen. Tidligere har jeg skrevet om vegger med bilder og flagg til minne om falne soldater over i hver eneste by vi besøker.

Håpet er noe av det eneste mange nå har igjen. Vist lever de, jobber og gjør mye av de vanlige tingene, men livene er forrandret for alltid.

Det å oppleve å ha familie som sitter er krigsfange. Uten mulighet til kontakt og med stadige meldinger om hvor forferdelig de blir behandlet.

Det å ha en av sine kjære nær fronten, som soldat, men også på andre måter. Noen kjører helt ut til fronten for å hente skadede mennesker. Frivillig er det mange som utsetter seg selv for stor fare, bare for å prøve å hjelp sårede til lege eller sykehus.

En annen ting som kommer til overflaten, er smerten for mange av dem som er soldater, og hvordan mange av dem ender opp i rus. Dette for å døyve smerten av hva de er med på. Vi har i det siste besøkt flere rehabiliterings senter, hvor vi får lov til å være med å dele håpet som troen på Jesus gir. Være med å be for dem som ønsker det og vise at det finnes håp i de vanskeligste situasjoner.

Under et av dissse besøkene var det en mann som akkurat var kommet inn for å få hjelp. Han var desperat og kunne ikke se muligheter for et normalt liv lenger. Etter å ha fortalt litt om det han hadde gått igjennom og gjort som soldat, og hvordan dette hadde ledet ham inn i rus, for å døyve smertene, lurte han på om hva vi tenkte. Kan det finnes håp for en som meg, spurte han.

Vi som ikke har opplevd det han har gjort, kan jo vanskelig se for oss hva han må gå igjennom. Men det vi kan, er å fortelle om hva Jesus har gjort, også for ham. Heldigvis er det så mange historier, både i bibelen, men også blandt mennesker vi har fått møte i løpet av livet. Disse historiene viser at det finnes mer en håp. Det er tilgivelse og mulighet for en ny start.

Det å få se håpet vokse i øynene til denne mannen var utrolig fint. Til det punktet hvor han ville bli kjent med Jesus selv og bekjenne seg som en kristen. Troens bønn fikk hjelpe ham til å se at det er både håp og muligheter. Veldig mange mennesker opplever dette i Ukraina nå, og vi får lov til å være midt i noe av det Gud gjør der.

Håpet er tilbake. Nå skal livet tilbake på rett spor. Sår skal leges og helbredelse oppleves.

Sammen gør vi en forskjell.

Her hjemme kan disse menneksene fort bli veldig difuse. Vi treffer dem ikke og ser ikke nøden. men vi har alltid en mulighet til å gjøre en forskjell. Både for dem som er i Ukraina, våre naboer og mennesker vi på forskellige måter kommer i kontakt med.

Det handler ikke om enten eller, men både og. Vi har muligheten til å gjøre en forskjell.

Takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Tur til Ukraina Mars 2024

Mon, 18 Mar 2024 19:57:18 GMT

Ukrainere søker nå etter meningen med livet som aldri før. Over alt startes det nye menigheter og mennesker søker til kirkene på leit etter meningen med livet.

Denne uken har vi vært og undervist på en nystartet bibelskole. En rekke menigheter har gått sammen om å starte denne skolen, som går på dagtid fra mandag til fredag.

Da de ikke kan samles så mange på et sted, grunnet krigen og fare for rakett angrep, har de flere lokasjoner og mulighet til å logge seg på internettet for å følge undervisningen der. Det startet med omkring 200 elever i begynnelsen av februar, og denne uken var det over 1.500 mennesker som fulgte undervisningen hver dag.

Det er veldig spesielt å få lov til å stå en uke og undervise her i kirken som er utgangspunktet for denne skolen. Den befinner seg i byen Pavlohrad, som ligger ca 130 km fra fronten og er den byen med litt størrelse som er nærmest denne delen av fronten.

Her treffer jeg mennesker som har mistet sine kjære, her treffer jeg mennesker som har sine kjære i russisk krigs fangenskap, mennesker som kjemper og ber. Mennesker som søker svar på om de kommer til å klare denne kampen, mens andre er helt sikre på at det skal gå. Som en sa, vi kan tape noen slag, men krigen, den vinner vi.

Midt i all denne smerten og prøvelsen, så opplever jeg at veldig mange først og fremst søker etter svar på livets store spørsmål: Hva skjer når vi dør? Finnes det en Gud som ser oss her i lidelsene? Er det noen der ute som bryr seg om oss?

Og dette er det flere og flere som er overbevist om at de finner svaret på i sin søken etter Gud. Jesus gjør under og mirakler vitner de om. Han forandrer liv og gir nye muligheter midt i all smerten og vanskelighetene.

Mange mennesker i alle aldre følger undervisningen både på nett og i forskjellige kirker rundt om i Ukraina. Her fra menigheten i Pavlograd.

LETT FOR Å GLEMME

Nå, mens jeg sitter her på toget på vei fra Dnipro til Kiev, er jeg utrolig takknemlig for muligheten til å være med å gi noe av det vi har fått. At vi kan være med å gi håp i en vanskelig tid, at vi kan stå sammen med så mange her i Ukraina og fortelle dem at de er verdifulle og elsket.

Takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Tur til Ukraina Februar 2024

Wed, 28 Feb 2024 15:41:20 GMT

Ukraina fremdeles i fokus.

De først 21 dagene i februar 2014 var 82 fredlige demonstranter drept av myndighetene i Ukraina. Demonstrantene ville ha en vestlig tilknytning og demokrati. De vandt frem, men prisen var høy. 22 Februar ble presidenten avsatt og flyktet til Russland.

Allerede 27 februar ble Krim invadert av russland. Siden har det vært krig i øst Ukraina. Krim, samt deler av Donetsk og Lugansk har vært okkupert og veldig mange mennesker er døde i denne konflikten.

På over 130 meter av muren utenfor St. Michaels Golden-Domed Monastery i Kyiv , er det hengt opp bilder av soldater som er døde i denne konflikten fra februar 2014 til februar 2022. Det er enormt mange mennesker, mennesker som hadde foreldre, besteforeldre, ektefeller og barn. Mens jeg gikk å filmet der, gikk flyalarmen. Presset og frykten menneskene i Ukraina er konstant, og de mange alarmene er en kraftig påminnelse på dette.

LOKASJON

St. Michaels Golden-Domed Monastery i Kyiv

FAKTA

130 meter lang mur rundt katedralen med bilder av tapte menneskeliv fra 2014-2022

På independence square,

Uavhengighetsplassen midt i Kyiv blir det daglig satt ned flagg til minne om soldater som har mistet livet i Russland forsøk på å ta hele Ukraina. Dette startet 24 februar 2022, så rett over 2 år nå. Ingen vet hvor mange som har mistet livet i denne delen av krigen heller.

Men når vi reiser rundt i Ukraina, ser vi at kirkegårdene får enormt mange nye graver. Folk vi snakker med kommer med enormt høye estimater. Igjen, mennesker som betaler en enorm pris for å gi familie, venner og fremtidige generasjoner en mulighet til å leve liv i frihet.

Det er samtidig et enormt antall skadede soldater, traumatiserte både soldater og sivile. Mennesker som er i desperat behov for humanitær hjelp, men samtidig enda flere som trenger å bli sett. Vite at det er noen som bryr seg og har tro på at dette vil gå bra. Sammen med forskjellige menigheter i Ukraina gjør nå Dare2be alt vi kan for å nå ut til flest mulig. Mennesker som har eller holder på å miste håpet. Kan vi være med å tenne eller styrke håpet? Ja definitivt.

Igjen og igjen de siste månedene har opplever vi at mennesker først og fremst er er takknemlige for at vi kommer med håp. Håp om en bedre fremtid og forsikring om at de ikke er glemt. Ukrainsk media snakker jo sant når de rapporterer at krigen ikke blir så mye omtalt i vestlige medier lenger. At støtten avtar på mange områder. Men samtidig er det flere land som binder seg til langsiktige avtaler for å hjelpe Ukraina i å bestå som en selvstendig nasjon.

LOKASJON

Uavhengighetsplassen Kyiv

FAKTA

Flagg til minne om falne i krigen fra 2022-2024

Håpet om en bedre fremtid...

Så vil vi gjøre det vi kan for å hjelpe enkelt mennesker i å kunne se håpet. Håpet om en bedre fremtid, håpet om at de ikke er glemt. Dette gjør vi igjennom å hjelpe så godt vi kan. De siste med har vi hjulpet barn som har mistet foreldre i krigen, vi har vært å hjulpet eldre som sitter delvis fast i leiligheter.

Vi har vært i menigheter og truffet mennesker ute i byer, fra Kyiv til langt ut i øst av landet. Vi har vært sammen med barn i bomberom mens flyalarmen har gått. Vi skal være med å vise at menneskene i Ukraina ikke er glemt. Vi skal være der når det stormer, vise at det finnes håp og kjærlighet der terror og frykt presser på.

I tiden som kommer fortsetter vi å gjøre det vi kan. Vi planlegger nå flere sommerleire, både for interne flyktninger, ungdom, barn og voksne med forskjellige behov. Alle disse trenger å se at det er noen som bryr seg. Og det gjør vi.

LETT FOR Å GLEMME

Vi har så lett for å glemme dem som lider når vi har det så godt. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet.

Om ei uke reiser vi tilbake til Øst Ukraina. Der skal vi igjen møte mennesker med de behovene de har.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Eldre i Ukraina lider

Wed, 17 Jan 2024 14:14:52 GMT

Mange av dem som sliter mest, er de eldre.

Noen mennesker har det alltid vanskelig. Mange av de eldre, dem som har vært med å bygge landet er også noen av dem som sliter mest nå i krigen i Ukraina.

Vi har vært på besøk hos en del av dem. Sterke inntrykk og vondt å se på. Samtidig er vi glade for at vi kan være med å gi dem mat og omsorg til noen av dem som trenger det mest.

Noe av det som overrasket oss mest, er nok at selv om de var veldig takknemlige for maten, så er ensomheten og det at mange av dem ikke kommer seg ut når flyalarmen går, det som er verst. Flere av dem vi besøkte kunne ikke stoppe med å fortelle hvor takknemlig de er for besøkene de får.

Når en bor i leiligheter i høyhus, der heiser ikke alltid er tilgjengelige, så er det ikke enkelt å komme seg ut om en er dårlig til beins. Noen har slektninger som kan hjelpe, mens andre er helt avhengige av at det er noen som bryr seg.

Her får vi mulighet til å være med å bety en forskjell sammen med lokale menigheter.

På besøkene våre får vi alltid høre mange spennende livshistorier. Den ene damen vi besøkte har jobbet i KGB før Sovjetunionens oppløsning. Noen har arbeidet i fabrikker, andre på gård.

Det meste vi har i dag, skyller vi dem som har gått før oss, dem som har lagt grunnlaget for den verden vi lever i nå. Sånn er det også i Ukraina. Det er en generasjon som har gjort det de kunne for å overleve, samtidig som de har gjort det de har kunne for å gjøre livet lettere for dem som har kommet etter.

Takk til dere som er med å gjør det mulig for oss å gjøre enda mer. Vi kan ikke hjelpe alle, men for dem vi hjelper, så betyr det veldig mye. Så vi strekker oss så godt vi kan for å gjøre en forskjell for enda en til.

Vil du være med å hjelpe oss å hjelpe, så klikk på en av linkene under.

Takker vi for all støtte.

LETT FOR Å GLEMME

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at de ikke er glemt.

Nå reiser vi hjem, så går det kun litt over en uke før vi reiser ned igjen. Da skal vi sammen med en lokal menighet lage julefeiring for barn, blant annet en del barn som har mistet far i denne krigen. Tenk at vi kan få være et lyspunkt og vise dem at det er noen som tenker på dem. At vi bryr oss om dem.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til de vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Jul i Ukraina

Sat, 30 Dec 2023 14:44:45 GMT

Julefeiringen ble mer en mange forventet

Nå er julen over, og vi er takknemlige for å fått muligheten til å feire disse dagene i Ukraina.

De første dagene vi var i Ukraine, gikk flyalarmen 5-6 ganger i døgnet. Heldigvis roet det seg noe. Fra tidlig om morgenen lille julaften til ettermiddagen første juledag, var det ikke en eneste alarm. 2 døgn uten søvn avbrudd på grunn av krigen. For de som bor her og lever med dette hele tiden, var det en stor lettelse å kunne sove igjennom hele natten uten å måtte bli vekket av muligheten for luft angrep.

De første dagene vi var i Ukraina gikk med til forberedelser. Den lokale menigheten vi jobbet sammen med hadde leid et teater, hvor vi rigget opp kulisser, lyd og lys til julefest både 23 og 24 desember.

Det var ikke mye som minnet om jul i år. Veldig lite pynting og offentlige tegn på høytid, da mydighetene ikke kunne bruke penger på feiring, nå som så mange lider.

Men på den første julefesten vi hadde, 23 desember var det pyntet og klart for de 50 barna med foresatte som var invitert.

Dette er barn som har mistet en av sine nærmeste i løpet av krigen. Mange av dem har opplevd at far har falt mens han kjempet som soldat.

Barna som kom, har offentlige ansatte vært med å plukket ut, da de har veldig god oversikt over barn som har mistet noen av sine de siste to årene.

Alle barna hadde skrevet brev på forhånd, der de fortalte litt om seg selv, hvilke drømmer de hadde og hva de ønsket seg til jul. Så har vi kunne hjelpe medlemmene i den lokale menigheten med å kjøpe inn disse tingene.

Det ble noen fantastiske feiringer, der menigheten hadde laget jule forestilling. De ble julesanger, leker og juleevangeliet til stor glede for barna.

Det hele ble avsluttet med utdeling av gaver. Dette var en veldig spesiell opplevelse, der vi sjeldent har opplevd så mye glede og takknemlighet. Det å kunne være med å se reaksjonene til barna når de får disse opplevelsene gjør noe med oss. Barn som har gått igjennom så mye, bryter ut i overrasket glede og takknemlighet.

Takk til alle dere som har vært med å gjøre dette mulig. Disse barna, med deres foresatte har fått et skikkelig lyspunkt de kan varme seg på lenge. De har fått være med på en fest, fått mat og gaver, men viktigst av alt, de har fått se at de ikke er glemt.

Tur til Ukraina Desember 2023 - Del 2

Thu, 14 Dec 2023 17:34:15 GMT

Seks dager med reising og over 3500 km har vi kjørt.

Seks dager med reising. Over 3500 km har vi kjørt fra Bucuresti i Romania, via Izmail, Odessa, Uman i sentral Ukraina og ned fra sør til nord langs frontlinjen i Donetsk.

9 menigheter har vi besøkt og sitter igjen med noen enormt store inntrykk. Personlig har nok dette vært den turen som har påvirket meg mest i møte med så mange mennesker som går igjennom så mye smerte. Alt fra mennesker som har mistet sine kjære, menigheter som har unge menn som aldri vil komme tilbake, offiserer som er på gråten på grunn av alle de mennene de mister.

Men midt i dette kaoset, så skjer det så mye. Menigheten gjøre en enorm innsats for dem som er på flukt. For dem som er i hæren, og ikke minst for dem som sitter igjen etter å ha mistet sine kjære og dem som kommer hjem skadet.

Vi har besøkt leirsteder som nå legger alt til rette for soldater som er blitt handikappede. Der de viser omsorg, driver med traume behandling og viser dem at de ikke er glemt.

Jo lenger øst vi kom i Ukraina, jo mer var tilbakemeldingene vi fikk nettopp dette: Takker så mye for hjelpen dere kommer med, men det viktigste, det som gir oss håp er at dere kommer. Vi ser i media at støtten synker, at oppmerksomheten blir mindre og mindre. Men det at dere kommer gjør at vi ser vi ikke er glemt.

En soldat ikke langt fra Bakhmut kom bort til oss og fortalte at å se oss var det største lyspunktet han hadde hatt på lang tid. I neste setning spør han om forbønn. Når døden kommer så nært, så blir også håpet om noe mye bedre, et sted med fred og uten sykdom og lidelse så mye mer aktuelt.

Vi har så lett for å glemme dem som lider i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet. Om vi glemmer Ukraine nå, eller velger dem bort, så er så mye helt forgjeves.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at vi ikke er glemt.

Seks dager med reising og over 3500 km har vi kjørt.

Seks dager med reising. Over 3500 km har vi kjørt fra Bucuresti i Romania, via Izmail, Odessa, Uman i sentral Ukraina og ned fra sør til nord langs frontlinjen i Donetsk.

BESØK PÅ LEIRSTEDER

Vi har besøkt leirsteder som nå legger alt til rette for soldater som er blitt handikappede. Der de viser omsorg, driver med traume behandling og viser dem at de ikke er glemt.

Fylle kirker

Av de 9 kirkene vi besøkte var 6 nystartede. Den ene var startet rundt og ut fra en lokal fotballklubb. Det er forskjellige mennesker med forskjellige talenter og bakgrunner. Men felles for dem alle er at de gjøre alt de kan for å på sin måte bety en forskjell, for å gi håp og glede til mennesker i dyp nød.

5 biler med hengere fylle av mat, klær og vannrenseanlegg hadde vi med oss til Ukraina. Behovene er enorme, vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan alle hjelpe noen.

Få uker til Jul

Stabler med julegaver blir gjort klare på lager og i kirker. Nå er det bare få uker igjen til jul, så er det veldig mange barn som skal få en overraskelse

En boligblokk midt i byen Uman, sentralt i Ukraina ble truffet tidlig en morgen. Den lokale menigheten var der i 3 dager med mat til dem som drev med redning og dem som mistet alt. I tillegg satte de opp plastik på naboblokkene der vinduene var blåst ut av eksplosjonen.

LETT FOR Å GLEMME

Vi har så lett for å glemme dem som lider i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet. Om vi glemmer Ukraine nå, eller velger dem bort, så er så mye helt forgjeves.

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at vi ikke er glemt.

Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.

Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.

Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.

Tur til Ukraina Desember 2023 - Del 1

Thu, 07 Dec 2023 17:34:38 GMT

I Romania og sammen med teamet fra UBC22

Da var vi kommet til Romania og sammen med teamet fra UBC22 pakket vi opp varebiler og tilhengere. Mange tonn med mat, noe varme klær og 120 enkle vann rense anlegg vi skal ha med oss inn til Ukraina.

På denne turen skal vi besøke 9 menigheter, 6 av dem er nye. De fleste av dem ligger i øst Ukraina og er utrolig hardt presset av krigen.

2 dager på grensestasjonen

Turen fra Bucuresti til grensen mellom Romania og Ukraina gikk fort, men de 10 timene på Ukrainsk side av grensen gikk utrolig sent. 2 dager før vi kom ble grensestasjonen truffet av raketter og flere lastebiler ble ødelagt.

Endelig innlosjering

I byen Izmail på Ukraina side ble vi innlosjert hos forskjellige mennesker i en av menighetene i byen, før vi fortsatte østover. 2 tilhengere ble igjen i byen der. Disse driver et utrolig bra arbeide med å hjelpe interne flyktninger. Som grense by, er det veldig mange som søker ly en dag eller to på reisen mot fredlige vestlige land. Det er veldig spesielt å se hvordan menighetene vi besøker i Ukraina fyller opp lokalene og hjemmene, mens de gir så utrolig mye av det de har for å hjelpe dem som trenger det. Da kommer noen tonn med mat veldig godt med.

Den gjestfriheten fikk virkelig også vi merke når vi kom. 10 timer på grensen gjorde at dagen ble mye lenger en planlagt, så en skikkelig rundt med hjemmelaget mat gjorde susen.

Tur til Ukraina August 2023

Thu, 31 Aug 2023 15:19:56 GMT

Da er vi på tur helt øst i Ukraina hvor vi denne uken har leir for barn som bor langs front linjen av krigen her i Ukraina.

Mange barn lever under forferdelige forhold, og krigen har gjort ting så mye være. Så muligheten for å kunne reise på leir er en veldig stor avkobling for de som får være med her. Det å få en uke fri fra artilleri, raketter og skyting, gir også mulighet til å snakke om håp, vise at det er noen som bryr seg.

Vi var et godt team fra Romania, Ukraina og Norge som var med å gjorde det vi kunne for at dette skulle bli ei uke med lek, moro, god mat og ikke minst håpet vi har i at Jesus en dag skal gi oss et sted med fred.

Den andre dagen på leiren fikk en av guttene melding om morgenen. Huset deres, der han og moren hadde vært om de ikke var på leir, var blitt skutt i stykker i løpet av natten.

Livet blir fort veldig alvorlig her. Desperasjon og angst, men også håp og trøst. De unge her gir veldig utrykk for at det er så godt å se at vi kommer langveis fra. At de ikke er glemt. Sammen gjør vi en stor forskjell her nede.

dare2be

For at frø skal vokse må vi handle

Gir påskens budskap håp i Ukraina?

Det virker ofte som vi gjør så lite...

Takk

På tross av krig og kaos kjenner vi på takknemlighet.

Nå sitter vi på flyet fra Krakow til Amsterdam. Det er snart et døgn siden vi forlot Kyiv og masse har hendt siden da. Vi er takknemlige, veldig takknemlige.

Alarmen går igjen og igjen.

Tilbake i Polen

Fleksibilitet fra første stund

Team på seks personer med store planer i Ukraina

Bila Tzerkva var målet vårt

Det vi ikke fikk tid til

Fleksibilitet gir også nye muligheter

Møtet med menneskene

Vi treffer så mange forskjellige mennesker på vår vei

Over alt hvor vi dro, ble vi møtt med glede.

Et snøflak er skjørt men alle er unike.

Varme til 100 leiligheter i Ukraina

1100 høyblokker uten varme og sjeldent strøm.

En mulighet til å gjøre en forskjell

Kulden fortsetter, det gjør vi også

1400 bygg uten varme i Kyiv.

Ukrainas president Zelensky rapporterte om ekstrem tilstad i Kyiv.

Vi har lenge planlagt ny tur. 60 nye ovner

Vil du være med å hjelpe også denne gangen?

Varme til Kyiv

40 hjem fikk varme i Kyiv og Uman

Det nytter å hjelpe

Krise i Kyiv

25 minusgrader uten strøm, vann og varme.

Du kan være med å gjøre en forskjell.

1 juledag - et minne for livet

Besøk på et regionalt barnesykehus.

Vi vil være med å gjøre en forskjell.

Advent, hva venter vi på?

Ikke alle forventer noe godt

Vi fikk flere utfordringer en vi så for oss.

I kirkene er det håp, der venter de på noe godt

Vi kjører på frem mot jul

Minibussen blir brukt til evakuering

Julefeiringer flere steder i år

Vil du være med å gjøre en forskjell?

Midt i den brutale krigen finnes det håp

Det ser ut som det blir verre før det blir bedre

Vi må fortsette å støtte dem som kjemper

Arbeidstur til Ukraina

Vi bygger for en bedre fremtid. ﻿

Mange ting er nytt for oss

Tilbake til Kyiv

Hvor mye kan vi gjøre?

Sommer er grill tid

Grillmat er en sikker vinner, alltid.

Du kan være med å gjøre en forskjell.

Møter med mennesker

Møter med menneskene er det som gjør inntrykk

Midt i smerte er det viktig å spre glede.

Vi får være med å gjøre en forskjell for barn i Ukraina

I sommer har vi truffet mange nye

En mulighet til å gjøre en forskjell

Sommerleir

Tusenvis av unge er endt opp som flyktninger

Så fortsetter uken med både lek og alvor!

Sommeren er en kjempe god tid.

Vi får være med på litt av det som skjer i Ukraina

Midt i krigen skjer det mye fint i Ukraina

Rehabiliterings senterene går kjempe bra

Møter og leder seminarer

Besøk i Kristiansand

Soldater spør etter bibler

Et takknemlig team er med å gjør en forskell

Bibler er jo alltid tilgjengelig....

Rehab ødelagt av drone i natt

Ny tragisk natt i Ukraina

Kan du være med å hjelpe?

Teamet i Pavlograd

Begynnelsen på påskehelgen ble ikke som ventet!

Besøk på militær sykehus i Krematorsk

Vi skal strekke oss langt i å gjøre en forskjell.

Geir Berge forteller om noen av sine opplevelser i Ukraina

Vi bygger for en bedre fremtid.