Ja, det gjør det. Men det krever noe av oss. Akkurat som de to som hang på hvert sitt kors ved siden av Jesus: De måtte ta valg – valg som forandret fremtiden.

Vi snakker mye om håp her i Ukraina. Håpet om fred, håpet om at demokrati og frihet skal få vokse, og håpet om at korrupsjonen skal avta. Håpet om at ting skal bli så mye bedre enn det er nå.

Mange har gitt opp og flyktet fra landet. De orket ikke mer. En av mine venner, som sendte kone og to små barn ut av landet tidlig i krigen, opplever nå det samme som så mange andre: Kona forlanger at han skal komme etter, ellers er forholdet over. Hun vil ikke tilbake. Nå står han overfor et umulig valg: Skal han snike seg ut av landet, bli ettersøkt og kanskje aldri kunne vende tilbake uten straff? Eller skal han bli og fortsette kampen, men miste både kone og barn?

Valgene mange står overfor er ufattelig vanskelige. Det finnes mange enkle og billige svar, men de faktiske valgene får store, varige konsekvenser. De er alt annet enn enkle.

Mens noen ofrer alt for landet sitt, ser de andre som ikke bryr seg. Mens noen er villige til å gi alt, ser de andre som kun er ute etter personlig vinning. Da er det ikke alltid lett å holde fokus. Men nettopp derfor er det så viktig å ikke gi opp.

Mange her i Ukraina dyrker egne grønnsaker. For mange betyr dette litt ekstra mat på bordet og en økonomi som ikke blir fullt så stram. Det gir også en følelse av frihet; klarer man seg selv, er det vanskeligere å bli knekt. Men noe av det viktigste med å så frø, er selve håpet. Ikke alle tenker over det, men alle forventer å høste mat fra frøene de sår. Det betyr at de har en tro på at det faktisk kommer en høst.

Vi har nå kjøpt inn over 1200 frøpakker som vi skal dele ut i helgen som kommer. Sammen med mat og gode samtaler skal vi dele håpet disse frøene representerer. Vi vil vise at vi har tro på en fremtid – en høst som gir oss det vi drømmer om, selv om vi kanskje ikke kan se det helt tydelig i dag.

Men i dagene før, er det helt andre ting som skjer ...

Bilen vår er fylt opp med brannslukkingsapparater.

En av våre venner her i Ukraina har fått to tusen brannslukkere. De var på vei ut til militære ved tre ulike deler av fronten da bilen som fraktet dem, kolliderte. Vi ble spurt om vi kunne hjelpe med å få dem ut, så de neste dagene skal vi kjøre ut disse og en god del annet utstyr.

Bare i min bil er det nå flere batteripakker, brannslukkingsapparater, klær og andre ting som skal leveres til både militære og sivile helt ute langs frontlinjen.

Samtidig vil vi få førstehåndskunnskap om hva som skjer fra soldatene og befalet vi møter. Planen er å overnatte sammen med dem de neste dagene. Slik får vi ikke bare levert utstyret, men også muligheten til å faktisk bruke tid sammen med dem.

I begynnelsen av mars var vi et team fra Norge her i Ukraina, noe dere kan lese mer om i de to foregående blogginnleggene. I ettertid har jeg fått flere telefoner fra folk hjemme i Ukraina, som forteller hvor mye besøket vårt betydde for dem vi møtte. Også etter at jeg kom tilbake til Kyiv nå, har dette vært et tema. Noe som går igjen – og som de nok har helt rett i – er at jeg antagelig ikke forstår fullt ut hvor mye disse besøkene betyr for dem vi treffer. Det er nok sant, men vi ser at det betyr mye. Tårene og klemmene taler sitt tydelige språk.

Besøkene våre blir av noen omtalt som frø – frø som vokser til håp, et håp om at dette skal gå bra.
Så hvis vi, bare ved å komme på besøk, lage litt mat eller ta med oss utstyr, kan bidra til å gi håp, skal vi gjøre alt vi kan for å fortsette med nettopp det.