Av 40 turer til Ukraina var den siste den absolutte den vanskeligste. Alarmer, drone og rakkett angrep både dag og natt setter preg. Ødeleggelsene blir enorme. Men menneskene, både de osm lever i det og dem som kjemper viser et enormt mot i frykt og ødeleggelse.

Turen begynte med noen rolige dager. Forberedelser til forskjellige aktiviteter og møter som skulle skje de neste to ukene. Men allerede etter 3 dager begyndte noe vi ikke har vært i nærheten av før.

Massive drone og rakkett angrep, ikke bare om natten, men også om dagen, langt fra fronten. Frykten og desperasjonen de lever med, prisen de velger å betale for friheten er enorm. Vi hører ofte om store tall fra fronten. Mennesker som dør og blir skadet er enorme. Vi hører også om tall på sivile som dør og blir skadet i angrep av droner og raketter. Men blandt alle dem som ikke blir fysisk skadet, er også konsekvensene enorme. 

Første helgen var vi med på et arrangement for et regionalt barnesykehus. Et arrangement for å ruste opp avdelingen for barn med uhelbredelige sykdommer. Barna var klare til å gjøre oppvisning, de hadde øvd inn forskjellige stykker de ville vise frem. Alle var i storform, da dette skulle være med å gjøre en forskjell for mange i lang tid fremmover. Ting var så vidt kommet i gang når alarmen begyndte å ule over Kyiv. Telefonene lyste opp alle veier, men meldinger om alarm, så nye meldinger med beskjed om at det var et ballisitisk anngrep. Da var det bare å komme seg ned i et av tilflukts rommene i nærheten. For barna er dette blitt rutine. Selv om alle vet at i disse angrepene er det nesten alltid noen som mister livet og flere som blir skadet, gikk de rolig til nærmeste tilfluktsrom. De visste naturligvis hvor det var.

Vi fikk sitte sammen med noen av dem langt under bakken. I en kald gang med noen få benker.

Der midt i denne uvissheten, begynte noen av barnene å synge nasjonalsangen. Veldig fort var de alle med. For oss opplevdes det som en bønn. En bønn om fred, et håp om fred, at vi skulle være trygge. Ikke minst en støtte og oppmuntring for hverandre.

Unge menn verver seg til å kjempe for landet sitt. Soldate mister livet, blir skadet og noen blir tatt til fange. Frykten for konsekvensene kjenner de fleste på hele tiden, men mange er villige til å ofre alt for å beskytte sine kjære, friheten og landet sitt. 

Etter noen dager i Kyiv området, gikk turen østover. Først til Kramatorsk, en by som nå ligger ca 30 km fra fronten. Den opplever stadige angrep, skyttergraver er gravd ned i mange av krysene i byen. De forbereder seg på at det kan komme kamper inne i selve byen. Her er det store sykehus, som behandler soldater. Mye av forsyninger til Donbas området kommer denne veien. De fleste som bodde der har flyktet, men mange nye er kommet dit som flyktninger fra områdene lenger vest.

Etter en natt på toget kom vi frem til endestasjonen. Det er blitt så langt togene turte å kjøre. Bare dager etter besøket sluttet toget å få til Kramatrosk. Nå er det kun mulig å komme så langt med bil.

Her fikk vi en dag med en ung mann midt i tyveårene. Han værvet seg en god stund før fullskala invasonen startet i 2022. Ble beordret til å overgi seg i begynnelsen av krigen og har vært krigsfange i Russland i tre år. Etter  måneder med behandling har han nå værvet seg igjen. Forventningen var å møte en hard tøff soldat, En som har vært soldat og opplevd harde kamper, sett venner bli skadet og dø. Som har vært krigsfange under brutale omstendigheter, som velger å gå tilbake i krigen må jo være en veldig tøff mann. Men møtet ble veldig annerledes. Et møte med en ung mann som få om noen ville se på som en tøff soldat. En ung mann som ikke var redd for å vise at han ikke mestret alt. Som var tydelig på frykten, men som hadde kommet til at det var noe som var større en oss selv. Noe var så viktig at det var riktig å skulle ofre alt.