1 juledag - et minne for livet
Besøk på et regionalt barnesykehus.
Ukraina er enormt stort, med så mye mennesker at det er vanskelig å forstå. Og alt dette settes i system, akkurat som hjemme. Men med så store mengder mennesker, blir det vi er vant med smått i forhold.
1 juledag var vi på et regionalt barnesykehus. Ikke mer en ca 300.000 barn sokner til dette sykehuset. Her har de en avdeling for traumatiserte barn, som enten har forreldre ute i krigen, har mistet en av forreldrene i krigen, eller er interne flyktninger.
Daglig er det flyalarmer som gjør at det er umulig å drømme seg bort for lenge. veldig ofte så følges disse alarmene opp med droner, raketter og antiluftsskyts. Tryggheten forsvinner og roen får sjeldent lov til å sette seg før neste runde kommer.
Vi var invitert til å bruke en dag sammen med rundt 20 av disse barna. De har en egen terapigruppe tilknyttet sykehuset som driver på frivillig basis av ei som er psykolog. Fokuset i denne gruppa er å lage enkle matretter mens de snakker om livet. Her fikk vi mulighet til å komme for å vise dem hvordan de kan lage iskrem. Med hjelp av venner i Norge, fikk vi kjøpt inn litt utstyr og indigrienser som de kan bruke selv i tiden som kommer.
Det gjør sterkt inntrykk å få være sammen med disse barna noen timer på en slik dag. De er så ivrige på å kommunisere, fortelle hvem de er, hvor glade de er for venner og hvor mye de lengter etter at krigen skal slutte.
Så får vi også snakke litt med noen av foreldrene som er takknemlige for den hjelpen de kan får. Hvor vanskelig det er når barna hele tide utsettes for dette enorme presset og smerten som krigen er.
Etter vi hadde laget iskremen, hadde vi gode tre timer mens vi ventet på at den skulle fryse. Da var det pynting av kaker som var laget tidligere, maling av figurer og en egen time med tromme terapi. Litt pizza må jo naturlig vis også til. Så kunne vi fokusere litt mer på å bare være sammen, se hverandre og dele litt av sorger og gleder, snakke om håpet om fred og drømmene om det som ligger forran, Både det å kunne treffe fedre igjen og det å kunne få seg en utdannelse og bli voksen. For oss var det en enorm opplevelse å få være med disse barna. se hvor tapre de er, men fryktelig vondt å vite hva de må gå igjennom.
Så etter mange timer kom endelig premien. Da var det smaking og karakterer på iskremen. Det er noen ting som ikke forrandrer seg tror jeg. Det er stoltheten over å mestre, det å kunne klare nye ting, og sammen kunne nyte det. Under er noen bilder fra dagen vår, de sier lite, men inntrykkene vi sitter igjen med er enorme.
God stemning og gleden disse barna gir er helt enorm, så da er det også veldig fint at vi kan være med å gi dem litt av alt det vi har. Nå ble det noen timer med felleskap, iskrem og norsk sjokolade. Alt var med å skapte en kjempe fin dag, ikke bare for barna.
Under ligger et par av kommentarene fra psykologen som driver denne traume behandlingen og den ene tolken vi hadde:
Vi vil være med å gjøre en forskjell.
Litt over kl 22.30 på første juledag, kun noen få timer etter vi hadde vært sammen med disse barna kom et nytt stort angrep på Kyiv regionen. Anbgrepet gikk igjennom hele natten og varte i over 10 timer. Da det var ferdig, var byen Kyiv og områdene rundt uten strøm, vann og varme. Minusgrader ute blir fort kaldt inne for alle dem som bor i leiligheter. Kyiv er en by som nå har ca 3,5 millioner innbyggere.
Vi klarer oss bra, for oss kan det være både skummelt og vanskelig, men så kan vi reise hjem. Før vi gjorde det, var vi noen ekstra dager i området. Der fikk vi igjen kjenne på hvor tungvint og vanskelig alt blir når både vann, strøm og varme forsvinner. Men mest av alt tenker vi på disse barna som igjen og igjen skal kjenne på frykten, frykten for om de får leve til neste dag, frykten for å miste sine kjære.
Vi kjenner oss priviligerte for at akkurat vi får muligheten til å være et lyspunkt, vise at det er noen som ser dem. Dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for alle som er med å støtter oss hjemme i Norge, så om du vil være med å hjelpe oss å gjøre en større forskjell, er vi veldig takknemlige for det.
Vi skal tilbake til dette sykehuset og treffe flere av barna neste gang vi reiser til Ukraina. Da håper vi å kunne bidra med noe leker og ting de kan bruke i arbeidet for noen av dem som lider mest, barna.
Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
