Advent, hva venter vi på?
Ikke alle forventer noe godt
Det er snart ei uke siden vi kjørte fra Kristiansand og tilbakela godt over 2.500 km på bare 3 dager. Vi endte i Pavlograd, som har vært basen vår de dagene vi har vært her nede.
Våre forventninger er enkle. Være med å gjøre en forskjell for mennesker vi treffer. Se om vi kan gi litt håp og glede i en veldig vanskelig tid. To peroner fra Norge, en fra USA og en fra Romania møttes her. Sammen har vi fartet rundt, laget mat, servert mennesker, delt ut vinter tøy og backup batterier, agregat og andre ting det har vært behov for.
Vi har hatt en to dager i nærheten av Prokrovsk. En av den sto vi langs veien og grillet for soldater som kom forbi, den andre dagen reiste vi langt inn i et øde område, der vi fikk være sammen med en gruppe soldater i leiren deres. Med streng beskjed om å fjerne lokasjons muligheten på mobilene våre, så vi ikke skulle kunne spores.
Stemningen her er veldig anderledes en den har vært på tidligere besøk her. Det er nå markant færre unge en bare for et par måneder siden. Mye mer militær aktivitet og veldig mye mindre sivile som er her. Da vi skulle besøke et av evakuerings senterene for interne flyktninger her i Pavlograd, var alle borte når vi kom Senteret er flyttet lenger bort fra fronten, da de er blitt angrepet flere ganger i det siste.
Innbyggerene i Pavlograd vi snakket med var veldig takknemlige når vi kom. Det var nå fem dager siden de var utsatt for drone og rakett angrep, noe de regnet som et mirakel. Det er lenge siden de har hatt så lang pause forteller de.
Dermed har det stort sett blitt soldater vi har fokusert på så langt. Noe vi også kommer til å fortsette med frem til julaften.
Forventningene her er nå labre. Det er lite jule glede å spore, men mer desperasjon og erkjennelse av at det de har ventet på, ikke har blitt som de hadde forventet. Politikken har ikke ført til fred, mennesker dør og blir skadet, mens andre må forlate alt de har for å i det minste berge livet. Ikke at frontlinjene har beveget seg så mye, men utstyret til å angripe langt borte er blitt bedre.
Vi fikk flere utfordringer en vi så for oss.
Vi hadde med oss en god del vintertøy og annet utstyr til en av våre venner i Azov bataljonen. Han skulle vi treffe i Kramatorsk, men da vi nærmet oss ble han kommandert ut til Slovjansk, så vi klarte å komme oss etter og få levert det vi hadde med. Mens vi hadde planlagt å bruke litt tid sammen, ble det ikke noe mulighet til det denne gangen. Ting skjer fort her og vi måtte bare returnere. Ikke med helt uforettet sak, da vi fikk levert alt vi hadde med oss, noe som kommer til å gjøre godt i ukene og månedene som kommer. Men noe av det viktigste vi har å gi er felleskapet. Det er få ting de vi treffer utrykker så stor takknemlighet for som akkurat det at vi kommer og tar oss tid til å snakke med dem.
Dagen etter fikk vi heldigvis god tid med en avdeling. Vi reiste langt ut fra sentrale veier og strøk, til et lite skogsområde. Over jorder og inn under kamuflasjenett med både biler og utstyr. Der fikk vi bruke det meste av dagen sammen med soldater som snart skal ut til fronten. Her var de kommet litt i bakkant, hvor de var i hard trening før de skulle ut til fronten igjen. Men vi var ikke lenger borte en at vi godt hørte både arteleri og andre ting dundre ikke så langt unna. Her var både matsal og soverom under bakken. Kun et lite vakt telt og bilene var dekket med kamuflasje nett over bakken, men under trærne. Hele tiden var de på vakt mot droner og andre ting som kunne komme.
Det å kunne bruke en dag sammen med disse soldatene, gi dem god mat og bibler vi hadde med oss var en god opplevelse for oss. Det å høre hvor mye de setter pris på at noen kommer og tar seg tid til å høre på dem. Se hvordan de lever og høre på opplevelsene deres. Høre om frykt og håpet som forsvant, men sammtidig viljen til å ofre alt for at iallefall noen andre skal kunne oppleve friheten og demokratiet.
Da vi endelig satte kursen hjemmover var det blitt helt mørkt. En av bilene våre kolliderte og kunne ikke fortsette. Vi var ikke så lite pessimistiske, så nærme fronten, men en bil mindre, uten plass til alle, langt ute i ødeland. Men en Bradly dukket fort opp og tok med seg noen av folkene våre, før de tauet ut både grillen og den skadede bilen. Vi andre klarte så vidt å komme oss ut selv. Så i dag har vi fått fraktet den ødelagte bilen til verksted og brukt resten av dagen til å vaske både bil og utstyr. Det kommer nok noen filmer om det på sosiale medier, så fort vi får redigert bort ansiket og kjennetegn som kan identifisere stedet vi var på.
I kirkene er det håp, der venter de på noe godt
Vi fikk være med på møtet, der flere av oss deltok. Helge talte og et stort norsk flagg var oppe.
Advent er jo ventetiden opp mot jul. Julebudskapet er jo at en frelser er oss født, men ikke at vi skal få et enkelt liv. Dette kjenner de virkelig på her øst i Ukraina. Vi er derfor veldig glad for at så mange står med oss og helper til så vi kan være her. På få dager har vi servert mat til flere hundre mennekser. Vi har ikke fått gjort alt vi ønsket og har måtte forrandre på planene flere ganger. Men det er noe av virkeligheten her. Menneskene prøver å planlegge akkurat som oss hjemme, men ting blir sjeldent som de har tenkt. Strømmen kommer og går, kanskje mest går, mennekser flykter, ambulanser kjører stadig forbi med fulle sierner. de kommer med sårede soldater og sivile.
Ikke akkurat det de har ventet på nå i julen, men det er virkeligheten de lever i.
Vi får dermed lov til å være dem de ikke hadde forventet å treffe. Dem som kom og gjorde det de ikke forventet. Som hadde tid til å se dem og snakke med dem. Kunne gi den en klem og felle noen tårer sammen med noen som kjente det naturlig.
Takk for at dere er med å husker på dem som er her ute nå i julen.
De neste dagene skal vi igjen ut til soldater forskjellige steder. Vi skal feire jul med sivile i alle aldre, vi skal være med å hjelpe barn som har mistet forreldre på et regionalt barnesykehus. Så husk på oss og takk til alle som er med å gjør dette mulig.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
