Et bra team fra Øvrebø og Kristiansand hadde store forventninger når vi sjekket inn på Kjevik. Med planene klare og de forberedelsene vi kunne var klare, gledet vi oss til å reiser til Ukraina.

Turen gikk som vanlig med fly til Krakow i Polen, så tog til grensebyen Przemysl for togbytte, natt-tog til Kyiv avslutter den et godt døgn lange reisen. Dette er jo etterhvert en ruting preget tur, så vi hadde folk som ventet på oss i Kyiv lørdags morgen og planlagt den første dagen med utdeling av mat og felleskap med dem som er rammet av krigen allerede lørdag kveld i byen Bila Tzerkva. Men sånn skulle det ikke gå.

I det vi kom inn i Ukraina, gikk flyalarmen. Dette er jo noe som skjer de fleste netter. (I 2025 var det kun 9 netter uten at alarmen gikk i Kyiv.) For oss på toget er jo ikke det noe problem. Det er jo samme toget som statsledere og diplomater tar, så vi regner det for trygt. Men noe var anderledes denne gangen. Vi merket det ikke så før vi var kommet et par timer inn i Ukraina. Da stoppet toget lenge, så fortsatte det sakte før det igjen stoppet.

Tidlig om lørdags morgen sto toget fremdeles stille på en liten togstasjon. Det var tog på begge sider som også var stanset opp. Etter en tid fikk vi beskjed om at en rakett hadde truffet skinnegangen og vi bare måtte vente til det var fikset.

Så i steden for å ankomme Kyiv rundt kl 09.00 lørdag morgen, fikk vi noen ekstra timer på toget og ankom Kyiv først kl 21.30.

På veien fikk vi se problemet, da det var en jernbane bro som var skadet, men de Ukrainske arbeiderne fikk den opp igjen i løpet av dagen. Det var likevell en viss spenning når vi kjørte over. Arbeidere sto og fulgte med, mens vi lett kunne se sporene av nattens treff.

Den første helgen skulle vi bruke i Bila Tzerkva. Det ligger en god times kjøring sør for Kyiv. Her har vi besøkt en menighet flere ganger, samt hjulpet et senter for mennesker med spesiele behov.

Da vi kom til Kyiv, hadde noen ødelagt bakdøren på bilen vår og glasset var byttet ut med tape og plastikk. Men med et positivt team, med god bil erfaring, var det ikke noe problem å få hentet grillvognen å sette kursen for Bila Tzerkva. Med en noe forsinket annkomst, nærmere kl 01.00 og godt over tiden for portforbudet, fikk vi en hyggelig samtale med politiet ved inngangen til byen. Etter litt dokument sjekk ble vi ønsket velkommen til byen, med takk for at vi var villige til å komme til Ukraina og med forsikringer om at dette betydde mye for menneskene vi skulle møte, men også for dem som sto der ute langs veien og sjekket folk som var ute å kjørte på natten.

Søndagen startet naturligvis veldig tidlig, da det ble en travel dag for å ta igjen mest mulig av det vi gikk klipp av på lørdagen. Butikkene har haldigvis søndags åpent i Ukraina, så store mengder mat var nesten ikke noe problem. Kun tre - fire butikker som gikk tom for svinenakke og burgerbrød.

Helge Flatøy talte på møtet i menigheten, mens teamet forberedet salat og sørget for at smokeren gjorde jobben den skulle. Så litt ut på ettermiddagen var vi klare til å servere godt over 200 personer.

Her var det noen få soldater som kom, men mest studenter og mennesker som sliter med å få ting til å gå rundt. For oss var det en kjempe opplevelse å igjen kunne være med å møte behovene til mennesker vi møter, men mest av alt få lov til å oppmuntre og snakke med dem som kommer.    

Krigen i Ukraina påvirker alt som sker. Alle menneskene som bor her blir daglig påvirket av krigen og kjenner det på kroppen. Planer blir forrandret, liv blir ødelagt og mange vet ikke lenger hvor deres kjære er eller om de en gang lever.

De tingene vi opplever er jo ikke veldig viktige, men vi ser jo hvor vanskelig det er å forberede mange ting, når det hele tiden skjer forrandringer som ikke kan planlegges.

Lørdagen skulle vi vært på besøk på et senter for mennesker med spesielle behov. Der har vi fått vare med å skaffe en heis som skal vil brukes til å løfte beboere som ikke kan klare seg selv opp i et stort badekar. Dette er en enorm hjelp for pleierene der, da mange av dem som sitter i rullestol er tunge og vanskelig å løfte på.

Vi skulle også laget mat for flere hundre på lørdagen, noe som ikke ble noe av. Det var heldigvis ikke annonsert at vi skulle komme, så da slipper mennesker å bli skuffet. Sånn er det stort sett hele tiden. Når vi kommer å lager mat, så blir det ikke annonsert, vi dropper bare inn et sted og åpner opp. Så strømmer det folk til. Dem vi sammarbeider med finner steder der det bor mange som har store behov. Men denne gangen gikk det ikke.