Det er møtet med menneskene vi treffer som stetter de dypeste sporene. Unge og eldre, syke og friske. Alle er preget av krig, kulde, mangel på strøm, vann og varme, men sammtidig gjør de så mye for å hjelpe andre.

Turen vår begynte i Lutsk, hvor vi besøkte en menighet. Lutsk ligger helt vest i Ukraina, kun en times kjøring fra Polen. Selv her er de virkelig merket av krigen. Raketter og droner kommer stadig fykende på nettene, selv om det ikke er så ille som i øst og sentral Ukraina.

De dagene vi var i Lutsk, brukte vi sammen med flere av de unge i menigheten. De er veldig søkende etter kontakt og som alle steder, så utrykker de stor takknemlighet for besøket. En av dagene var vi innom et museum, der traff vi en gruppe unge mennesker som laget små motivasjons videoer. Mye med sang og musikk, i et forsøk på å lage litt positivt innhold til andre på nettet. Så når de forsto at Martiv Wikstøl fra Norge var innom, ville de gjerne lage en liten film med ham. Martin har i tillegg til å være veldig aktiv i sang og musikk livet i Sør Norge, turnert en del i USA med bandet sitt Tidløs. Han var også deltaker i The Voice i 2025. Dette er et program de kjenner godt til i Ukraina, så det gjorde det ekstra stas når de kunne høre ham spille nede i en kjeller i en gammel kirke. En spesiell stemning som passet perfekt til Martins gode stemme. 

Vi reiste videre til Kyiv, hvor vi skulle treffe Alexandru fra Make A Difference og noen venner fra USA. De var kommet fra Romania med bilen full av nye gass ovner. Nå har vi de siste to ukene levert 100 kombinerte gass og el ovner. Med temperaturer ned i -27 grader, så har det betydd så utrolig mye for mange. 

I Kyiv har vi vært på besøk hos noen av dem som fikk ovnene. Det gjør stort inntrykk. Det er ikke alle som er fattige, her er det tidvis gode leiligheter i moderne høyblokker, som på grunn av krigen har mistet både vann, varme og strøm. Det å skulle leve i 27 etasje uten vann, varme og strøm, gir jo noen utslag vi ikke tenker på. Som for eksempel uten strøm virker ikke heisene. Heller ikke vannpumpene. Det gjør det jo svært vanskelig å få brukt toalettet blandt annet. Når sentral varmen i tillegg er borte, blir det frost i rør og leiligheter. Det er rapportert om flere døde, mennesker som har fryst ihjel på noen av de kaldeste dagene. Flere steder er det derfor satt opp varmetelt, hvor folk kan gå ned å få ladet mobiler, samt få litt varme.  

Midt i smerten er det viktig å kunne glede seg over de små tingene. Det å se håpet der det er vanskelig. Frykten kommer fort opp i samtalene når vi bare tar oss tid til å bli kjent. Alle ønsker en pause, litt latter, trøst og trygghet.

Vi var sammen med flere psykologer som bruker mye tid spesielt med unge. På senteret Chanse, hvor vi har fått være med å skaffe en heis personalet kan bruke til å løfte passietene som ikke klarer å stå opp selv. Her var det signering og stempling av kontrakter for bekreftelse på mottatte gaver. Viktig å passe på at alt er riktig og alle vet hva som skjer. Da trengs det mange eksemplarer av alle papirer. Det å skulle arbeide med og gi omsorg til mennesker med spesielle behov, blir ofte ikke prioritert økonomisk eller sett på som viktig for mange. Derfor er det ekstra gøy å kunne hjelpe dem som velger å bruke livet sitt på å være der for noen av dem som trenger det mest. 

På barnesykehuset, der barn som har mistet foreldre i krigen ligger, uten å ha et hjem å gå til lenger. Eller som noen av dem kunne fortelle at en av forreldrene var ute langs fronten. Frykten for å ikke møtes igjen. Frykten for å ikke våkne er spesielt vanskelig å se hos barna. Sammtidig så prøver de å se hverandre, støtte hverandre og oppmuntre hverandre.

Kennet Gegg, en bra mann fra Finland, som har bosatt seg i Ukraina en god stund før krigen, er nå veldig aktiv med å samle inn ting soldatene trenger langs fronten. Hver måned kjører han med varebilene sine ut til forskjellige avdelinger og hjelper dem med det de etterspør.

Alle vi snakker med i Ukraina nå er utrolig slitne, trøtte av krigen, men det betyr ikke på noen måte at de er villige til å gi opp. Vi kan lese i avisene hjemme om press for å få Ukraina til å gi fra seg land mot fred. Men vi har ikke truffet noen som er villige til å gjøre det på de turene vi har vært i Ukraina.

Mens vi sitter på flyplassen i Amsterdam og venter på siste flyet hjem sier Martin Wikstøl følgende:

Et spørsmål vi får ofte, enten det er fra venner, fra tollere på grensa eller på militærposter langs veiene: hva skal dere i Ukraina?

Vi kunne svart at vi skal hjelpe den ukrainske befolkningen med ovner til iskalde leiligheter, med utdeling av varme måltider til folk uten strøm på komfyrene sine eller med et gledesbudskap i form av musikk og oppmuntrende ord. Og alt det er sant. Men det er en ting som går igjen i alt og som er noe av kjernen i oppdraget. Vi skal besøke venner. For det er faktisk det vi gjør. Vi besøke venner. Vi gjør riktignok mye praktisk, men våre venner i Ukraina lider og vi får hjelpe med noe av det vi har, enten det er ukjente som skal bli våre venner eller vennskap vi har bygget over tid. For sannheten er at i hvert menneske vi møter finnes et potensiale for vennskap. På tampen av min tredje tur til Ukraina siden fullskala-krigen startet spør jeg meg hvem som blir mest beriket av en slik tur. Er det de som får besøket eller vi som besøker? Jeg kjenner meg så rik som får et møte med så mye varme mennesker. Fra mitt navlebeskuende komfortable norske perspektiv ville jeg tenkt at menneske vi møter skulle ha all grunn til både å syte og klage, men de gjør ikke det. De bretter opp ermene, kjemper tappert og velger å leve livet så godt de klarer, tross søvnløse netter med droner og raketter over hustakene, dag etter dag uten strøm og varme, og en fremtid preget av flere store spørsmålstegn. 

Et av de sterkeste møtene jeg hadde denne turen var min nye venn Yaroslav som opplevde noe av det verste man kan oppleve bare 10 dager før vi kom. Hans mor ble drept av en tyv hjemme i leiligheten sin. Selvsagt var det smertefullt og tragisk, men både Yaroslav og hans far hadde allerede valgt tilgivelsens vei og stod i stormen med en ro jeg ikke kunne annet enn å beundre og la meg inspirere av. Menneskene vi møter er preget av krigen. De er slitne. De er redde. Mange er traumatiserte, men harde tider skaper sterke mennesker og det har vi fått erfare. Så mye varme. Så mye omsorg. Og så mye fellesskap. Jeg er blitt rikt velsignet av nye vennskap i Ukraina. Mange av de er ikke bare venner. De er søsken. Søsken i troen på Jesus. Det merkes. Jeg opplever det veldig sterkt. Og da er det fint å vite, trygt hjemme i Norge, at vi sammen folder hendene og ber den samme bønnen om fred i Ukraina.