Seks dager med reising. Over 3500 km har vi kjørt fra Bucuresti i Romania, via Izmail, Odessa, Uman i sentral Ukraina og ned fra sør til nord langs frontlinjen i Donetsk.

9 menigheter har vi besøkt og sitter igjen med noen enormt store inntrykk. Personlig har nok dette vært den turen som har påvirket meg mest i møte med så mange mennesker som går igjennom så mye smerte. Alt fra mennesker som har mistet sine kjære, menigheter som har unge menn som aldri vil komme tilbake, offiserer som er på gråten på grunn av alle de mennene de mister. 

Men midt i dette kaoset, så skjer det så mye. Menigheten gjøre en enorm innsats for dem som er på flukt. For dem som er i hæren, og ikke minst for dem som sitter igjen etter å ha mistet sine kjære og dem som kommer hjem skadet. 

Vi har besøkt leirsteder som nå legger alt til rette for soldater som er blitt handikappede. Der de viser omsorg, driver med traume behandling og viser dem at de ikke er glemt. 

Jo lenger øst vi kom i Ukraina, jo mer var tilbakemeldingene vi fikk nettopp dette: Takker så mye for hjelpen dere kommer med, men det viktigste, det som gir oss håp er at dere kommer. Vi ser i media at støtten synker, at oppmerksomheten blir mindre og mindre. Men det at dere kommer gjør at vi ser vi ikke er glemt. 

En soldat ikke langt fra Bakhmut kom bort til oss og fortalte at å se oss var det største lyspunktet han hadde hatt på lang tid. I neste setning spør han om forbønn. Når døden kommer så nært, så blir også håpet om noe mye bedre, et sted med fred og uten sykdom og lidelse så mye mer aktuelt. 

Vi har så lett for å glemme dem som lider i vårt gode land Norge. Vi er så heldige som har så mye. Men la oss ikke glemme dem som lider. Dem som kjemper for sin egen frihet. Om vi glemmer Ukraine nå, eller velger dem bort, så er så mye helt forgjeves. 

Vi har en enorm mulighet til å hjelpe dem, men også se muligheten til å reise til dem. Vise dem at vi ikke er glemt. 

Nå reiser vi hjem, så går det kun litt over en uke før vi reiser ned igjen. Da skal vi sammen med en lokal menighet lage julefeiring for barn, blant annet en del barn som har mistet far i denne krigen. Tenk at vi kan få være et lyspunkt og vise dem at det er noen som tenker på dem. At vi bryr oss om dem.

Seks dager med reising. Over 3500 km har vi kjørt fra Bucuresti i Romania, via Izmail, Odessa, Uman i sentral Ukraina og ned fra sør til nord langs frontlinjen i Donetsk.

9 menigheter har vi besøkt og sitter igjen med noen enormt store inntrykk. Personlig har nok dette vært den turen som har påvirket meg mest i møte med så mange mennesker som går igjennom så mye smerte. Alt fra mennesker som har mistet sine kjære, menigheter som har unge menn som aldri vil komme tilbake, offiserer som er på gråten på grunn av alle de mennene de mister. 

Men midt i dette kaoset, så skjer det så mye. Menigheten gjøre en enorm innsats for dem som er på flukt. For dem som er i hæren, og ikke minst for dem som sitter igjen etter å ha mistet sine kjære og dem som kommer hjem skadet.

BESØK PÅ LEIRSTEDER

Vi har besøkt leirsteder som nå legger alt til rette for soldater som er blitt handikappede. Der de viser omsorg, driver med traume behandling og viser dem at de ikke er glemt. 

Jo lenger øst vi kom i Ukraina, jo mer var tilbakemeldingene vi fikk nettopp dette: Takker så mye for hjelpen dere kommer med, men det viktigste, det som gir oss håp er at dere kommer. Vi ser i media at støtten synker, at oppmerksomheten blir mindre og mindre. Men det at dere kommer gjør at vi ser vi ikke er glemt. 

En soldat ikke langt fra Bakhmut kom bort til oss og fortalte at å se oss var det største lyspunktet han hadde hatt på lang tid. I neste setning spør han om forbønn. Når døden kommer så nært, så blir også håpet om noe mye bedre, et sted med fred og uten sykdom og lidelse så mye mer aktuelt.

Av de 9 kirkene vi besøkte var 6 nystartede. Den ene var startet rundt og ut fra en lokal fotballklubb. Det er forskjellige mennesker med forskjellige talenter og bakgrunner. Men felles for dem alle er at de gjøre alt de kan for å på sin måte bety en forskjell, for å gi håp og glede til mennesker i dyp nød.

5 biler med hengere fylle av mat, klær og vannrenseanlegg hadde vi med oss til Ukraina. Behovene er enorme, vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan alle hjelpe noen.