Etter flere aktive dager er det givende å kunne dele litt om hva vi opplever her. De siste dagene har vært innholdsrike. Vi har arrangert ungdomsleir og samlinger for eldre i Pavlohrad-området, besøkt sykehus og militæret i Krematorsk.

Pavlohrad er den siste større byen før fronten, og derfor viktig. Både for å få forsyninger ut til fronten og for de som flykter eller evakueres. Her er det sjeldent strøm, utrolig varmt, og flyalarmen går ofte. Bare de få dagene vi har vært her, er flere skoler og barnehager truffet og ødelagt. De fleste vi besøker har vesker og bagger med klær stående ved ytterdøren, i tilfelle de plutselig må flykte. Stemningen er svært annerledes her sammenlignet med lenger vest og sentralt i landet.

Desto større var gleden da vi kunne arrangere ungdomsleir. Muligheten til å koble av, fokusere på lek, være med venner, spise god mat og nyte godt fellesskap gjør godt for oss alle, men enda mer for dem som bor her og ikke har de samme mulighetene uten hjelp utenfra.

Martin Wikstøl fra Norge gjorde en fantastisk innsats på denne leiren. Med 35 grader var det ikke lett å holde energien oppe, men han ga alt i timeslange runder med leker og fotballkamper. Å kunne spille sammen med en fra Norge var stort. En som hadde tid, som brydde seg og som jobbet hardt for å kommunisere. For disse ungdommene var det en enorm opplevelse, og tilbakemeldingene har vært deretter.

På bildene i karusellen under kan du se litt av aktivitetene, alt fra matlaging til lek, surströmmingsutfordring og møter. Alt på et sted godt utenfor byen, hvor vi slapp å høre på alarmer og alt det fører med seg.

Her er vi utenfor et av sykehusene i Krematorsk. Vinduene er enten blokkerte eller tapet. De vet at de er mål for angrep, sammen med skoler, barnehager og annen sivil infrastruktur. Rundt om på sykehuset henger det plakater med advarsler om miner forkledd som leker. Dette er noe alle barn lærer mye om nå, både her på sykehusene, hvor de som ikke har lært det får behandling, i hjemmene og på skoler og i barnehager.

Det er derfor både utfordrende og spesielt å få bruke litt tid med to av kirurgene som nå både bor og jobber på dette sykehuset. De tar imot oss i sitt kombinerte sove- og oppholdsrom. Serverer te og kjeks, mens de forteller om forholdene på sykehuset, hvordan hjelpen de får gjør at de slipper å amputere så mye. At de er i stand til å redde flere. De snakker stille om menneskene de møter og hvordan fremtiden plutselig forandres totalt. Drømmer, planer og muligheter.

Så plutselig kommer det en melding. En ny eksplosjon ikke langt unna, de må gå og gjøre seg klare. Vi rekker et smil, så er de avgårde. Et liv på sykehuset for å redde liv. Alle disse menneskene som gjør så mye for så mange.

Litt øst for Krematorsk fikk vi også treffe en av de militære lederne i området. Det vi hadde med til dem var ikke mye. Bare under hans befal var det over 10.000 menn. Historiene her er ikke noe poeng i å prøve å fortelle, vi kan jo alle forstå at for dem som er helt på fronten, med våpen i hendene, er det ikke mye positivt å si. Det handler om å gi alt for en fremtid i frihet. Freden og friheten er verdt å kjempe for, sier han.

Men noe av det som gjorde inntrykk, var at han måtte ringe datteren som nå bor i utlandet. Ringe for å fortelle at det var kommet besøk fra Norge. Vi måtte snakke med henne. Vise at det faktisk var sant. Det at et lite besøk, med noen få ting, som ikke rekker langt, skal bety så mye er vanskelig for oss å forstå.

I løpet av de siste dagene har vi vært innom og i kontakt med mennesker fra fire forskjellige rehabiliteringssentre. Et av dem ligger i byen Dobropolye i Donetsk fylke, og de andre i området rundt Pavlohrad.

Felles for dem alle er at de har en kø av mennesker som søker hjelp. Menighetene her gjør en enorm innsats i å hjelpe. Her er alt basert på frivillig arbeid, og menighetene må dekke alle utgifter. Vi skal nå prøve å hjelpe dem med noen viktige ting fremover. Nå som det sjeldent er strøm her, blir det store utfordringer til vinteren. Her bor de riktignok veldig tett og krever lite, men noen av disse sentrene trenger virkelig utstyr for å kunne holde varmen når kulda setter inn. Det må gjøres nå, så om du vil være med å hjelpe der, er vi takknemlige for det.

Flere av dem vi har vært sammen med på rehabiliteringssentrene, er mennesker vi har truffet tidligere. Det å se dem bli mer og mer friske, få større tro på livet samtidig som de er med å hjelpe andre som akkurat er kommet inn, er enormt. Takk til alle dere som er med å gjøre dette mulig.