I Juli reiste vi en tur mot grensen til Belarus. Der i Tsjernobyl området fikk vi besøke en av Ukrainas elite avdelinger. En gruppe harde soldater som har vært med på mange av de hardeste slagene.
I ettertid har flere beskrevet dem som eliten av eliten. De aller beste. Det å kunne bruke en dag med dem, servere god mat og snakke om livet gjør inntrykk. Flere av dem har erfaring og har konkurrert i forskjellige typer kampsport tidligere. De har opplevd forferdelige ting som soldater, men bak uniformene er de som alle andre: mennesker.
Personer som kjenner på savn, frykt og alle de andre tingene som er en del av hverdagen her.
Skepsisen var stor og tydelig når vi kom å møtte dem i den midlertidige leiren deres. Vi reiste derfra sammen ut til en park, hvor vi brukte dagen sammen. I løpet av litt tid, så løsner ting fort opp. Så med lave skuldre går samtalene lettere og latteren sitter plutselig løst. Her hadde vi også med en del bibler som tåler vann. Disse er veldig poppulære blandt enkelte, da de ikke løser seg opp etter en tid ute i skyttergravene.
Så noen dager senere gikk reisen til Donbas området sammen med Kenneth Gregg. Han har sammen med venner vært veldig aktiv i å støtte det Ukrainske militæret. Nå skulle vi ha en tur sammen, der de hadde med masse ting til soldatene, mens vi fokuserte på de sivile vi traff på veien.
Bildet øverst her er av en bensinstasjon vi var innom på veien østover. Da mange av disse er truffet av droner, prøver de nå å redde så mange som mulig. Men selv om de er truffet og brent ned, ser vi at de ofte er i bruk igjen etter få dager. Da uten pølser og brus, men kun med drivstoff og det som ikke trenger å stå inne i butikken.
Vi besøkte flere militær leire hvor alle overnattingene våre var. Så var vi litt forskjellige steder på dagnene. Vårt fokus er som vanlig mat og samtaler. Noe vi fikk mange av de dagene vi var på reise. Det å skulle bo på rom med 20 personer i varme lokaler uten noe særlig ventilasjon er jo en prøvelse for oss, men er blitt det normale for dem. Så med bilen godt parkert under kamuflasje nett og drone varsler på, var det bare å gjøre så godt vi kunne.
Sammen med venner fra USA og lokale menigheter reiste vi ut til et av evakuerings senterene som tar imot de fleste fra Donetsk regionen nå. Der kommer det i dag et snitt på 250 mennesker hver dag. Første dagen vi var der kom det imidlertid over 600 personer. Mennesker som har måtte forlate alt de har. Både unge og eldre. Enslige og familier med små barn, ja til og med noen i rullestol. De reiser ut til det helt ukjente, mens de har måtte forlate alt de har, uten å vite om de noen gang vil kunne kommer hjem igjen.
Så mens vi startet med bilen full av mat, tømtes det fort. Over 1.000 personer fikk et godt måltid de dagene vi var på denne reisen.
Her er jeg sammen med to av damene i en lokal menighet ikke langt fra fronten. De er nå en flokk på litt over tredve personer, der alle uten en er damer.
Hvor er mennene?
Med små egne resurser gjør de alt de kan for å hjelpe menneskene i nærmiljøet. Tapre damer som stiller opp for dem som trenger hjelp, sammtidig som de virkelig trenger hjelp selv.
Men med risiko for egen helse blir de igjen i området for å bety en forskjell for dem som er der. For å være lys i en ellers mørk verden.
Her er jeg sammen med Sam fra USA og Filip fra Ukraina.
Sam har bosatt seg i Zaporizizjia og kjører nesten daglig ut til fronten for å evakuere mennesker eller levere det de trenger.
Fillip som bor i Ukraina, pleier å være med som leder på sommerleirene. Men i år kom han ikke. Men når vi var på evakuerings senteret kom kjørende. Han kjører daglig inn i noen av de farligste områdene for å redde ut dem som ikke har villet eller kunne reise tidligere.
Hele tiden treffer vi mennesker som prøver å gjøre en forskjell. Mennesker som er villige til å risikere egen sikkerhet og ofrer alt de har for å vise mennesker at det finnes håp.
Å møte alle disse menneskene som gjør så mye for andre gjør veldig sterkt inntrykk. Alle disse som er avhengig av at noen bryr seg gjør enda større inntrykk.
Alle disse menneskene har historier. De har familier: fedre, mødre, søsken og barn. Mange har mistet noen av sine nærmeste. Mens andre har noen som sitter hjemme å frykter det verste mens deres kjære er ute å redder andre igjen.
I møte med alle disse kan vi være med å gjøre en forskjell. Alle trenger de å bli sett, noen trenger fysisk hjelp, andre trenger noen å snakke med. Så over et godt måltid mat, prøver vi å se hva vi kan gjøre. Noen ganger kan vi be. Andre ganger kjøper vi inn noe som kan hjelpe litt hverdagen. Andre ganger er det andre behov. De fleste kan vi ikke hjelpe, men vi kjemper for å strekke oss så langt vi kan.
De neste innleggene kommer vi til å presentere noen av dem vi treffer. Både soldatene, flyktningene og dem i menighetene.
Takk til alle dere som er med å gjør dette mulig.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
