Sorgen over menneskene vi møtte på mottakssenteret for flyktninger i Lozova.

Jeg har sett mye gjennom disse årene. Jeg har opplevd grusomheter både som soldat og som militær frivillig. Jeg har sett utbombede hus, skadde mennesker og hva krigen gjør med dem som tvinges til å leve midt i den.

Men det jeg møtte i Lozova i dag, gjorde meg helt fortvilet.
Hit fraktes mennesker som er evakuert fra Kramatorsk, Slovjansk, Kostjantynivka, Dobropillja og andre steder i Donbas.

Tidligere tok senteret imot rundt 250 mennesker om dagen. I dag kom det 600.

De fleste er eldre, men her er det også barnefamilier og ungdommer mellom 15 og 23 år. Mennesker over 25 så vi derimot nesten ikke i det hele tatt. En av dem vi intervjuet sa rett ut at mange blir igjen av frykt for å bli mobilisert.

De evakuerte blir i Lozova fra én til fem dager før de sendes videre til andre deler av Ukraina. De som har slektninger eller bekjente i andre byer prøver å ta seg dit. De som ikke har noen, blir plassert av myndighetene der det er kapasitet til å ta dem imot.

I dag ble folk sendt videre med to busser og et spesialtog.
Mottaket drives av de lokale myndighetene i samarbeid med ulike hjelpeorganisasjoner.

Allerede da vi steg inn i den store hallen, fikk jeg klump i halsen.
Overalt satt mennesker som hadde måttet forlate nesten alt de eide. De hadde bare med seg husdyrene sine, noen få vesker og det lille de rakk å bære med seg.
Mennesker som har levd under daglige bombeangrep og beskytninger. Mennesker som ikke har sovet ordentlig på uker eller måneder. Mennesker som aldri har gjort Russland eller noen russer noe vondt.

De ville bare overleve.

Vi møtte en ung familie fra Slovjansk: pappaen Andrij på 33 år, mammaen Anastasia på 27, og de tre barna deres – Bohdan på fem, Olha på ni og lille Mia på bare ett år.
Bohdan var blitt så skremt av eksplosjonene og det stendige bråket at han hadde mistet evnen til å snakke.

Da jeg så ham inn i øynene, så jeg ikke et spor av den gleden eller tilliten som burde finnes hos en femåring. Der var det bare frykt og et tomrom intet barn noen gang burde måtte bære på.
Men da Helge ga ham en hamburger, skjedde det noe.For et lite øyeblikk glimtet det til i øynene hans. Et lite lys.
Et lite tegn på at barnet fortsatt fantes der bak traumet.

På samme benk satt Masja, en 15 år gammel jente fra Kramatorsk. Hun var veldig beskjeden og takket nei til hamburger, men spurte forsiktig om hun kunne få noe å drikke.
Jeg ga henne en flaske brus.
Hun takket som om hun aldri før hadde fått noe av noen. Da skjønte jeg at også hun var i sjokk. Hun prøvde å være sterk, men hele måten hun beveget seg og snakket på avslørte hvor redd og rådvill hun var.

Vi møtte også ungdommene Makarov, søsknene Alisa (14) og Denys (16), samt fetteren deres Dmytro (23). De var på vei til Kharkiv, hvor de hadde bekjente. Dmytro håpet han kunne finne seg arbeid der. I Kramatorsk hadde han jobbet i en byggevareforretning, men den var nå stengt på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen.

En jobb forsvant. Et hjem ble forlatt. Et helt liv ble pakket ned i et par kofferter.
Deretter møtte vi venninnene Raisa og Natalia, begge 77 år gamle, og Natalias hund Noppka. De kom også fra Kramatorsk og var på vei til Kyiv, hvor Raisas 24 år gamle barnebarn bor.
To 77 år gamle kvinner som på sine eldre dager tvinges til å forlate hjemmene sine og legge ut på flukt.
Ikke fordi de vil.
Ikke fordi de leter etter noe bedre.
Men fordi Russland har gjort det umulig for dem å bli værende.

Stemningen i hallen var spent og preget av stress. Ingen ville være den første som gikk frem for å ta en hamburger. Kanskje handlet det om forsiktighet. Kanskje om stolthet. Kanskje om at disse menneskene ennå ikke helt hadde forstått hvor de var.
Men da de første ti til slutt våget seg frem, løsnet det noe.
Små smil begynte å vise seg.
Folk nikket mot de finske, svenske og norske flaggene våre. De begynte å smile til hverandre når de møttes med hamburgerne i hendene. Til og med de stramme og trette ansiktene til de ansatte myknet opp.
Tenk hva en så enkel gest kan utrette.
En hamburger kan ikke erstatte et hjem.
Den kan ikke viske ut lyden av bombene fra et barns hode. Den kan ikke gi tilbake livet som ble igjen i Slovjansk, Kramatorsk eller Kostjantynivka.
Men den kan for et kort øyeblikk si:
Vi ser dere.
Dere er ikke glemt.
Dere er fortsatt mennesker med verdighet, ikke bare tall i enda en evakueringsrapport.

Mottaket drives av de lokale myndighetene, finnes er lite penger, så mye er avhenging av frivillige organisasjoner. All hjelp trengs. Og behovet kommer til å øke eksplosivt.

Russland har bestemt seg for å bombe samfunnene i Donbas i grus, akkurat slik de tidligere ødela Bakhmut og andre ukrainske byer. Før ble det gjort mest med artilleri. Nå skjer det også med Shahed-droner og glidebomber.
Bak hver ny røde markering på kartet finnes det mennesker som Andrij, Anastasia, Bohdan, Olha og Mia.
Der finnes Masja.
Der finnes Alisa, Denys og Dmytro.
Der finnes Raisa og Natalia på 77 år, på flukt sammen med hunden Noppka.
Det er dette Russlands krig dreier seg om.
Ikke fargede områder på et kart.
Ikke piler, prosenter eller abstrakte frontlinjer.
Men en femåring som ikke lenger kan snakke.
Disse menneskene trenger all den hjelpen vi kan gi dem, og de fortjener hver eneste medmenneskelige gest vi kan få til.
SLAVA UKRAINI

Du kan være med å gjøre en forskjell.

Den neste uken håper vi å gi varme til mange menneskene i Kyiv. Så vet vi at de også hjelper  hverandre, så de som har varme slipper noen av dem som ikke har inn. Det vil si at vi får muligheten til å være med å bety en forskjell for mange mennesker.

Men vi klarer ikke dette alene, så om du vil være med å hjelpe oss nå i denne kritiske situasjonen, er vi veldig takknemlige for det.

Vipps nummeret til Dare2be er 829197

Konto nr: 2801 62 73742

Tusen takk til dere som er med å gjør en forskjell her.