Hell i uhell
Vi har vært på besøk i Pavlograd øst i Ukraina
Sammen med Hilde og Ole Ragnar fra Kristiansand besøkte vi igjen Pavlograd.
Før vi reiste rakk vi å treffe Kenneth Gregg, som gjør en enorm jobb her i Ukraina, samtidig som han skriver veldig mye om situasjonen ut fra den kontakten han har med forskjellige offiserer langs fronten her nede.
Pavlograd er veldig langt fra Kyiv, ikke bare i avstand. Det er over syv timers kjøring fra Kyiv til Pavlograd. Men den byen er da også mye nærmere fronten. Ting forandres fort der. Nå er nesten halvparten av dem som oppholder seg i byen militære. Veldig mange har flyktet i frykt for at de russiske styrkene skal komme nærmere og på grunn av stadig angrep med droner. Med kun ca 80 km til fronten, er det ikke så lang tid fra varslene kommer til dronene er i byen.
Den lokale menigheten vi jobber sammen med i Pavlograd hadde handlet inn alt vi trengte før vi kom, så allerede dagen etter var vi tidlig i gang med å forberede grill og mat til mange.
Denne dagen var fokuset på soldater, så når vi nærmet oss ferdig, kjørte vi litt nærmere fronten. Da er det stort sett bare soldater som kjører frem og tilbake. Veiene er nå dekket med nett, både over og på sidene. Så vi kjørte et godt stykke i denne tunnelen som beskytter for droner.
I løpet av få timer fikk vi snakke med nærmere hundre og femti soldater som stoppet for å få en matbit. Enkelte kom fra fronten, andre var på vei dit. Alle har sterke historier og er merket av være så innvolvert i det som skjer.
Det er som alltid spesielt å få treffe mange av dem. Takknemligheten de viser er enormt stor og enkelte kom til og med tilbake for å takke igjen.
Mens de spiste signerte de fleste det Ukrainske flagget vi hadde med oss. Hilsner og gode ord, avdelings navn og signaturer. Flagget var helt fult når vi dro, med minner fra ekte mennesker vi fikk treffe.
Når Hilde og Ole Ragnar senere tok toget hjemmover, delte de kupe med et par der en av foreldrene var i området vi besøkte. De gransket flagget for å se om de kunne finne tegn på at vi hadde truffet en av deres foresatte.
Dagen etter var det jubileum i den lokale kirken. 19 år. Så da var det stor fest. Litt merkelig er det for oss når det blir så stor feiring av tall som ikke er runde, men for dem er hvert år en seier slik situasjonen er.
De fleste vi besøker her har nød kofferter ferdig pakket stående ved døren om de plutselig må flykte. På torvet i byen er det satt opp minnesmerke med bilder av de lokale som har mistet livet i krigen. Også i kirken hadde de egen minnevegg av medlemmer som nå var døde på grunn av det som skjer.
Vi var natruligvis med på festen og Helge fikk dele en oppmuntring om å stå sammen og ta vare på hverandre i denne vanskelige situasjonen. Etter møtet var vi igjen klare med grillmat til alle som kom forbi. Igjen fikk vi servere flere hundre mennesker, der det kanskje ikke er maten som faktisk er det viktigste, men det at vi kommer, det at vi er der sammen med dem midt i den vanskelige situasjonen de står i.
Så var det returen til Kyiv
Hilde og Ole Ragnar tok toget fra Dnipro til Polen for å fly hjem, mens jeg kjørte tilbake til Kyiv med grill tilhengeren på slep. På turen hadde vi hatt litt rusk med bilen, men vi følte kanskje ikke at det var så alvorlig. Men det var nok verre en vi hadde sett for oss.
Vi kom tilbake til Rehabiliterings senteret uten for Kyiv etter gode syv timers kjøring. Fikk parkert grillen og hilste på beboerene der. En ny beboer var kommet, en kirurg som nå fikk hjelp for at alvorlig alkoholproblem. Det er mange som ikke klarer å takle alt dette som skjer, da er det godt å ha lokale menigheter som gjør en ekstra innsats.
Så hadde vi bare en god time igjen å kjøre før i var tilbake i Kyiv. Men etter kun tre hundre meter takket bilen for seg. Vi prøver nå å få fikset den igjen, da det vi gjøre betyr mye for veldig mange. Både langs fronten og her i området rundt Kyiv. Bilen er perfekt for oss. Den har drift på alle fire julene, syv seter og har tatt oss trygt rundt i øst Ukraina de siste månedene. Men den er gått veldig langt og vi er usikker på hvor mye den tåler.
Denne uken skulle vi igjen kjørt til to av frontene med utstyr. Utstyr som redder liv. Dette blir nå liggende i Kyiv til vi finner alternative måter å frakte det på.
Selv om vi sitter vi her med stor takknemlighet for at dette hendte akkurat når det gjorde. Det kunne hendt langt fra folk eller senere denne uken ute langs fronten. Så på tross av ulempene dette medfører, så ble det på det best tenkelige tidspunktet for oss.
Så her kommer det et hjeresukk fra oss i Kyiv: Om du har en bil, eller vil være med å hjelpe oss med å fikse den vi har, er vi utrolig takknemlig.
Vær med å støtte arbeidet Dare2be driver i øst Ukraina.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til mange av dem vi treffer.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
