Teamet i Pavlograd
Begynnelsen på påskehelgen ble ikke som ventet!
Vi er i byen Pavlograd i fylket Dinpropetrovsk, ikke så langt fra Donetsk fylkes grense. En by som hadde ca 100.000 innbyggere da fullskala krigen startet i 2022. Nå regner de med at det er ca 200.000 her. Mange av dem som flykter reiser ikke så langt. De håper de snart kan reise hjem igjen. For noen har denne middlertidige tilværelsen nå vart siden 2014, for andre ikke så lenge. Men felles for dem alle er at de siste 3 årene har vært veldig anderledes. En berg og dalbane av føleser, som veksler mellom håp og fortvilelse.
Her har vi vært flere ganger og forskjellen er stor fra sist tur sommeren 2024. Den militære aktiviteten er mye større nå og prisen de betaler for krigen kommer også veldig mye mer til syne. Sammtidig er besluttsomheten og viljen til å kjempe også mye tydeligere.
Alarmen om mulige luftangrep går hele døgnet og bare på skjærtorsdag gikk alarmen 17 ganger. Hele tiden kjøres masse utstyr ut til fronten, sammtidig som annet utstyr kommer i retur for reperasjon.
På onsdag før skjærtorsdag ble vi oppringt av en gruppe soldater som ville treffe oss, mens de var på vi ut til fronten. De hadde vært å fått en hvil og oppdatert utstyret sitt. Nå ville de gjerne innom kirken og snakke litt med oss. Bli bedt for, snakke om livet, også det etter døden. Alvoret treffer fryktelig hardt når en er så nærme fronten. Det som for oss er umulig å sette seg inn i, er på mange måter slik livet virker her.
Mens vi gikk en tur i byen, kom vi forbi torget, hvor de som alle andre byer har hengt opp bilder av lokale soldater som er falt i krigen. En av dem som var med oss, som selv vervet seg da krigen begyndte, fortalte litt om dem som var avbildet. Flere av dem hørte til kirken der han selv hadde virket som ungdomsleder før krigen startet. Jeg spurte ham om han kunne fortelle litt på en video, og her kan du selv se hva han sier:
Begravelser av soldater skjer hele tiden her i øst Ukraina
Skjærtorsdag hadde vi planlagt å reise tidlig mot byen Krematorsk i Donetsk fylke. Dette ble plutselig utsatt en stund da en av medlemmene i menigheten vi jobber sammen med døde et sted langs fronten og skulle begraves.
Først var det hjem til familien og en åpen sermoni utenfor huset, der den avdøde lå i åpen kiste med familien i dyp sorg rundt. Etter stunden der, med både venner, soldater og naboer til stede, bar det i kortesje igjennom byen. Det var en sterk opplevelse å få være med på. Nesten alle stoppet opp langs veien når vi kom forbi, både gående og kjørende. Mange gikk ned på kne i respekt og det er tydelig at her i Ukraina er det dem som gir sitt liv for landet som er de ekte heltene. Ingen spør hvor de kommer fra eller hvem de er. De har gjort alt de kunne for å beskytte familie og venner. Kjempet for at de som er igjen skal kunne ha frihet til å leve livene sine så nær som mulig til det vi gjør.
Da vi kom til kirkegården var det en egen avdelig for lokale soldater der. Flere av medsoldatene kom og fortalte om sine møter med "Pastoren", for det var kallenavnet de hadde gitt ham. Selv i harde kamper prøvde han å oppmuntre de andre, strekke ut en ekstra hånd, sammtidig som han delte håpet om et evig liv i himmelen, ikke av gjerninger, men av bare nåde. Påske budskapet hadde påvirket dem mye mer en å være en høytid med fri en gang i april.
De få dagene vi har vært i Pavlograd nå, blir det gjort plass til tre nye bilder i tillegg til de seks som allerede er oppe på kirkens egen minnevegg.
Besøk på militær sykehus i Krematorsk
Etter en militær salutt, ble han stedt til hvile og vi startet turen mot Krematorsk. Juni 2024 var vi også på denne turen. Da kjørte vi på fine motorveier, men nå var fronten kommet mye nærmere, så den "nye" hovedveien var en skikkelig lokal vei som på ingen måte var beregnet for den trafikken som gikk der.
Da vi endelig kom frem traff vi flere av kirurgene der. De skiftet mellom dette sykehuset noen få mil fra fronten og et stabiliserings punk der de sårede kom inn nærmere fronten.
Gjensyns gleden er alltid stor blandt menneskene her. Noen av disse oppholder seg ofte på steder med veldig høy risiko. Da blir også gleden over pausene og felleskapet så viktige. Til sykehusene hadde vi handlet inn kassevis med frukt. Noe ble satt ut til dem som var i Krematorsk, mens de fleste kassene ble lastet opp i en varebil og kjørt ut til stebiliseringspunket nær fronten.
Også her var det påskebudskapet om Jesu offer som var det de ville vi skulle bidra med, og når vi hadde nattverd i en av matsalene, strømmet soldatene til. Jesu siste måltid som han selv innstiftet på skjærtorsdag skulle vi få oppleve sammen med sårede soldater og kirurger i Donets fylke midt i denne krigen. Noe som kanskje ikke betyr så mye for oss i trygge Norge, betyr utrolig mye her.
På vei hjem ble vi oppringt av en fra Dobropillja. Han hadde sett vi var ute på veien. En instendig bønn om et kort stopp på veien, var ikke vanskelig å møte. Denne byen er nå 75% soldater. De fleste av innbyggerne er flyktet. Selv har han valgt å bli med familien sin, da de driver det eneste firmaet i sitt slag som fremdeles er opprativt i området. "Mange trenger våre tjenester. Både sykehus, politi, militæret og kommune administrasjonen. Derfor blir vi for å hjelpe så godt vi kan" var svaret jeg fikk når jeg lurte på hvorfor de ikke hadde gjort som så mange andre som har reist.
Vi skal strekke oss langt i å gjøre en forskjell.
Disse dagene nær fronten har gjort sterke inntrykk. Det å se hvor villige menneskene her er til å kjempe for friheten sin, hvordan de bryr seg om hverandre uavhengig av tilhørighet.
Flere ganger har jeg nå opplevd at forskjellige takker nei til økonomisk hjelp: Det er andre som trenger det mer en meg er svaret jeg har fått. Men om du vil besøke oss, så betyr det så mye mer. Vær vår venn i denne vanskelige tiden.
Hvist skal vi komme, vi skal være ekte venner som bryr oss om hele mennesket. Men vi vil også være med å gi, både med mat, som all frukten vi kjøpte inn til sykehusene på dette besøket, med rehabilitering og omsorg. Vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe der det er behov.
Så igjen takk til dere som er med å gjør dette mulig.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
